Hurra for Mannspanelet!

Eg har nett lese Mannspanelet si seinaste utredning, og eg er direkte imponert. Dette er jo fantastisk! Eg vil på det sterkeste tilrå alle mine lesarar om å lese utredninga.

Eg ser og at mange kommenterar saka. Aftenposten har ein direkte horribelt dårleg artikkel om utredninga, der dei visar klart og tydeleg at dei ikkje har skjønt særleg mykje. Ein ting er at dei berre fokuserar på ein femtedel av utredninga, ein annan er at dei misforstår. Det handlar ikkje, korkje hjå Mannspanelet eller for den del mine eigne tankar om temaet, om at “menn skal slutte å vere menn” – det handlar mest om å få slutt på eit samfunnsproblem, nemleg menns vald mot kvinner, og kva som forårsakar denne. Slik formulerar panelet seg

6. Vi må se på hvilke sider ved vår kjønnede kulturelle praksiser det er vi ikke vil ta med oss videre – og hvilke måter å være menn på det er vi vil bygge fremtiden på. Mannsidealer må transformeres fra å handle om styrke, kontroll og stoiskhet, til å handle om evne til omsorg og evne til å håndtere relasjonelle utfordringer. Regjeringen kan bidra til arbeidet med dette gjennom å finansiere en landsdekkende kampanje i flere omganger, som igjen for eksempel kan knyttes opp mot Hvitt bånd- kampanjen på markeringen av farsdagen.

Eg er ikkje heilt nøgd med dette avsnittet, men om ein les resten av dokumentet i tillegg, vil det absolutt gje meir meining. La meg sitere punkt tre i same avsnitt:

Direkte hjelpearbeid med voldsutøvere viser at volden ikke bare er å betrakte som et adferdsproblem, men også en mannstypisk måte å forsøke å mestre avmaktspregede følelser og psykiske plager på.

At omtrent alt dette er ting vi i SU og SV har kjempa for lengje, er ein ting, men det kule er at Mannspanelet langt ifrå berre er SV-arar. Greit nok, det er Heikki, Audun, Per Østvold (som for øvrig er leiar i Transportarbeidarforbundet) og Akhtar Chaudry frå SV, men det er òg Unge Høgres leiar Torbjørn Røe Isaksen, Andre Oktay Dahl frå Høgre, Knut Haavik som er redaktør i Se & Hør, David Hansen frå KrF osb. Gode gamle Marvin Wiseth, òg Høgre-mann, sitt òg i panelet.

Dessutan går panelet inn for kvinneleg verneplikt, eigen familievaldslov, delt og utvida fødselspermisjon, ser på vald mot kvinner som eit samfunnsproblem, dei tar for seg “menn og inkludering” på ein kjempegod måte, dei vil ha regelmessige helseundersøkelser òg for menn, kvitte seg med kontanstøtta (!), meir praktisk retta yrkesfag og tar klart standpunkt mot reproduksjon av kjønnsstereotype rollar i skulen.

Det er jo fantastisk!

Talemålsnært

Eg fortsett trenden med å leite litt i arkiva, og her kjem eit essay om å skrive dialekt. Eigentleg ein skuleoppgåve, difor henvisningane til “vedlegget”, som eg diverre ikkje finn igjen, men trur han kan vere verdt å lese elles òg. Det er i alle høve det eg synest sjølv 😛 (Også denne på bokmål, den neste vert på nynorsk, eg lovar)

Koffer? – et personlig essay

Tendensen med å skrive talemålsnært har de siste årene økt stort i omfang, mye på grunn av fremgangen mer muntlig pregede kommunikasjonsmidler som sms-meldinger og chatting på internett. Disse er mer uformelle enn mer tradisjonelle former som brev og avisartikler, og derfor føler de fleste seg friere når de kommuniserer over dette mediet. Dermed bryr man seg ikke om kommareglene eller om et ord skrives feil; man tenker at ”mottaker forstår det likevel, så det har ikke noe å si om jeg ikke skriver ordene helt korrekt”, et prinsipp de også bruker grammatikalsk. Særlig tegnbruken er feil; dersom et tegn i det hele tatt brukes, brukes det sannsynligvis flere av det, gjerne på feil sted, hvor det burde egentlig vært brukt et annet tegn i stedet

Mange tar dette et steg videre, og skriver så ”enkelt” de klarer, altså at de kutter ut alle stumme bokstaver og bruker former fra dialekten sin eller engelsk der de finner det lettere enn å bruke godkjente ord fra de norske målformene.

Dette ser vi også eksempler på i vedlegget. SMS-tekstene som er vedlagt, viser tydelig det jeg har nevnt. ”e” i stedet for ”er”, ”dg” i stedet for ”deg” og ”t” i stedet for ”til” viser hvordan stumme bokstaver utelates, ”Hei ka drive du me!” er en setning som mangler et komma, og utropstegnet skulle ha vært et spørsmålstegn.

På tross av ukorrektheten, er SMS-meldingene skrevet på dialekt i de aller fleste tilfellene lesbare for mottakeren. Eksempelvis kan jeg uten videre problemer lese og forstå meldingene i vedlegget, selv om de er skrevet på en dialekt som ligger ganske langt fra min egen. Når man skriver slik man snakker, trenger man ikke tenke så mye når man skriver, det er bare å skrive det slik man ville sagt det muntlig. Samtidig er det plassbesparende, og all den tid en SMS-melding maksimum kan være 160 tegn, er hvert tegn man kan spare, verdt å spare. På den annen side er prisen for å sende en SMS nå nede i under 80 øre hos de fleste teleoperatører, og å sende en beskjed over to meldinger fremfor å presse den inn på en ved hjelp av alskens forkortelser og dialektuttrykk vil absolutt være å anbefale. På den annen side blir språket mer muntlig, og mottakeren kan lett se for seg avsenderen si det han skriver i meldingen i virkeligheten, dersom meldingen er skrevet på dialekt.

Jeg har nevnt SMS-språk, og her er det om ikke annet litt forståelig at folk skriver på dialekt og forkorter mest mulig, men en annen sak er chatting over internett. Her har man et tastatur med over hundre taster på like foran seg, og ingen begrensninger på hvor mye man kan skrive. Dessuten er det gratis, og det koster ikke noe uansett hvor mye du skriver. Likevel gjør mange det samme her som når de skriver SMS: de forkorter, bruker tegnene totalt feil og skriver generelt veldig slurvete. Dette er vanskeligere å forstå årsaken til, det eneste jeg kan komme på må være latskap og påvirkning fra venner. Mange blir nemlig veldig påvirket av hvordan den de chatter med skriver. Jeg chatter selv med en del som skriver bokmål når de snakker med meg, og trøndersk når de snakker med andre. Jeg anser ikke chatting som en kommunikasjonssituasjon der det er akseptabelt å skrive på dialekt, ei heller anser jeg SMS å være det.

Personlig synes jeg talemålsnær skrift i de aller fleste tilfeller bør unngås, da vi har to offisielle og godkjente målformer her i landet, i tillegg til samisk, og disse to er fullverdige målformer som fungerer helt utmerket; å tillate at folk skriver på dialekt vil medføre et totalt kaos og gjøre kommunikasjonen mellom de ulike delene av landet vanskeligere. Dessuten mener jeg dialekter er et muntlig fenomen, ikke et skriftlig, og vi bør holde dem i størst mulig grad unna skriftlig form. Når det er sagt, synes jeg vi skal stoppe skriftspråkets utvikling; et skriftspråk er totalt avhengig av å henge med i tiden og å være tilpasset brukernes behov. For min del synes jeg en tekst skrevet på dialekt er kjip og i enkelte tilfeller direkte vond å lese, men dette er noe personlig som andre er uenige med meg i.

Et unntak fra prinsippet om å skrive korrekt og på en godkjent målform, er sangtekster. Disse er primært ment for muntlig bruk, for å synges og jeg vil dermed regne sangtekster som en muntlig sjanger, og selv om de også foreligger skriftlig, er de skrevet ned for å synges. Band og artister som synger på dialekt skiller seg ofte ut, og det i seg selv gir dem et særpreg. Band som Kaizers Orchestra og Tre små kinesere er eksempler på dette. I vedlegget er en tekst av Ravi gjengitt, og han hører til gruppen artister som ikke hadde vært noe særlig dersom han hadde sunget på for eksempel engelsk. Tekstene hans skiller seg veldig ut, og det er ingen andre som skriver tekster slik han gjør. Dette gir ham særpreg, og sånt selger, samtidig som det er nyskapende, og jeg tror nok Ravi skriver tekstene sine slik han gjør på grunn av kombinasjonen av kunst og profitt. Dessuten har bruk av dialekt i sangtekster også ytterligere en fordel: leseren kan lettere se for seg artisten synge sangen, og teksten blir mer ”levende”.

Sangtekster er så godt som det eneste skriftlige medium hvor jeg synes bruk av dialekt kan forsvares. De eneste andre tilfellene jeg kan komme på, er sitater, samt notater til taler og lignende, da uerfarne og usikre talere kan få det lettere dersom de har notatene skrevet på sin dialekt. Dersom noen skriver på dialekt i dokumenter som bare er ment for privat bruk, er dette selvsagt ingen krise, men det bidrar til å svekke den språklige bevisstheten, noe som overhodet ikke er ønskelig.

Dikt, som i siste del av vedlegget, synes jeg absolutt ikke bør skrives på dialekt. Riktignok er det viktig å uttrykke følelser når man skriver dikt, men de fleste normalt oppegående mennesker klarer dette også ved å benytte skriftlige målformer. Dette gjelder så vel dikt som kåseri, essay og andre litterære sjangre.

Alt i alt synes jeg dialekter bør forbli et muntlig fenomen, og i minst mulig grad brukes skriftlig. Det skriftlige språket er i mye større grad enn det muntlige enhetlig over hele landet, og ved å bruke det forstår man hverandre mye lettere. Da jeg leste tekstene i vedlegget, måtte jeg anstrenge meg for å forstå hva som sto, noe jeg ikke hadde vært nødt til å gjøre dersom de hadde blitt skrevet etter en av de skriftlige målformene vi har i dette landet, og som vi bruker og utsettes for daglig, og som vi har lært på skolen.

Jeg synes Noregs mållag har et slagord som passer ganske bra: ”Tal dialekt, skriv nynorsk!”. De fremmer skillet mellom skriftlig og muntlig språk, og dersom man legger til ”eller bokmål” på slutten, summerer slagordet mitt syn veldig godt.

Statskirke-petit

Kom nett på at eg jo opp gjennom tida har skrive ein del som faktisk kan vere verdt å leggje ut her. Så, fyrst ut, eit petit frå i fjor om statskirka. På bokmål, vel å merke.

La barna velge selv!

85% av alle nordmenn er medlemmer av statskirken. Dette på tross av at Norge blir stadig mer sekularisert, og færre og færre er egentlig kristne. Kristendommen kom til landet med sverd, blod og tårer for tusen år siden, og nå kjemper den med nebb og klør for å holde fast grepet om det den har igjen av makt og ressurser – for eksempel gjennom kreativ medlemsføring. Mange som har meldt seg ut av kirken, har opplevd å stå registrert som medlem flere år senere. Også andre metoder blir brukt: Da AKP-ml på 70-tallet telte med babyer som medlemmer, ble det latterliggjort. Det samme med AUF med flere rundt årtusenskiftet. Når Den norske kirken i dag melder inn babyer, er det allment godkjent og bra… Jeg ser for meg hva folk hadde sagt om folk hadde begynt å melde inn barna sine i politiske partier før de engang kan snakke. Skjønt, en grunn må det jo være til at Fremskrittspartiet har så mange medlemmer…

På samme måte som med politikk, må du kunne resonnere selv for å gjøre deg opp en mening om din tro. Jeg skulle likt å se den ungen som kan drøfte slike spørsmål som ettåring. Det hele dreier seg rett og slett om å få lov til å gjøre et bevisst valg. Den drøftinga, det bevisste valget, er en del av den religionsfriheten vi burde ha her i landet. Vi har nemlig ikke full religionsfrihet. Eksempelvis må halvparten av regjeringa være medlem i statskirka. Dette betyr ikke at de må være kristne – på samme måte som mange andre nordmenn bare er med i kirka av nærmest praktiske årsaker.

Jeg sier ikke at folk ikke skal få være kristne, absolutt ikke. Det er ikke kristendommen i seg selv jeg hakker på, det er måten statskirken i Norge opererer på. Ingen skal bli påtvunget en religion – de skal selv velge den, basert på kunnskap, tro og meninger – ikke hva foreldrene synes de skal. Dette er en svulst fra gamle tider, som vi bør kvitte oss med for godt.

Vi lever i et fritt land. Da burde vi også være frie til å selv bestemme hva vi skal tro på!

Kyrisme

Ikkje at dette er noko nytt, men eg synest han er morosam 😛

Sosialisme
Du har to kyr, staten tar fra deg den ene og gir den til naboen din.

Kommunisme
Du har to kyr, staten tar begge og holder deg med melk.

Fascisme
Du har to kyr, staten tar begge og selger deg melken.

Nazisme
Du har to kyr, staten tar begge og skyter deg.

Byråkratisme
Du har to kyr, staten tar begge, skyter den ene, melker den andre, og roter bort melken.

Anarkisme
Du har to kyr, de stikker av.

Singapore-kapitalisme
Du har to kyr. De tygger gress. De blir arrestert fordi politiet tror de tygger tyggegummi.

Britisk kapitalisme
Du har to kyr. Begge er gale.

Fransk kapitalisme
Du har to kyr. Du streiker for å få tre.

Spansk kapitalisme
Du har to kyr. Du selger kuene til en turist… «Special price for you, my friend».

Frp-kapitalisme:
Staten vedtar at alle skal ha tre kyr, og at de skal gi dobbelt så mye melk.

New Dealisme: Du skyter begge kuene og melker staten.

Fascisme: Du får beholde kuene, men gir melken til staten som selger melken tilbake til deg.

Kanadisk kapitalisme: I have two cows. I form a corporation. The Federal Government gives me $200,000,000 with which I buy most the cows in the country. Then I sell all the cows, take my money and move to the USA.

Fråsegn om rushtidsavgift

Eg nemnde for ei stund sidan ei fråsegn eg jobba med om rushtidsavgift, og her er ho. Vedteken på STSUs årsmøte i dag (formelt sett i går).

Rushtidsavgift for et bedre Trondheim

Fra 1. januar 2008 økte prisen på en bussbillett i Trondheim til 30 kroner. Samtidig har trafikken økt med 15% i rushtiden etter bomringene ble fjernet. Behovet for reaksjon er sterkere enn noen gang og stadig økende.

Sør-Trøndelag Sosialistisk Ungdom ønsker å innføre rushtidsavgift i Trondheim. Dette betyr at man i rushtiden må betale en avgift hvis man velger å kjøre inn og ut av byen i stedet for å reise kollektivt.

Med en slik avgift vil billettene bli mye billigere, det vil bli atskillig flere bussavganger og -ruter, trikkeskinnene kan legges til Sentralstasjonen, Gløshaugen og Dragvoll, dagens forurensende busser byttes ut med nye, miljøvennlige metrobusser som går på gass, nye gang- og sykkelveier bygges over hele byen, ny Sluppen bru kan bygges og mer til. Vi vil også kunne få bort køene i Trondheim sentrum, få en renere by og mye kortere køer. Tusenvis av kroner går hver dag tapt i mistet arbeidstid som en følge av køståing, som i tillegg til å være forurensende også er ren bortkasting av penger. Køprising på denne måten vil kunne minske trafikken og redusere dette problemet drastisk. I Stockholm, hvor en slik avgift ble innført, sank biltrafikken med 22%.

Noe av det spesielle med en slik avgift er at pengene går uavkortet til kollektivtrafikken. Dessuten vil staten gi en krone for hver som kommer fra avgiften, og beregninger tilsier at dette til sammen kan bli 300 millioner kroner årlig direkte til bedre kollektivtrafikk, sykkelstier og utsatte veistrekninger. Det sier seg nærmest selv at dette vil være en gavepakke til byens mange studenter, skoleelever, eldre, fattige, astmatikere og allergikere, som vil nyte godt av mindre svevestøv og raskere og billigere busser og trikk.

Det er viktig å poengtere at avgiften ikke skal innføres umiddelbart, men etter en periode hvor kollektivtrafikken bygges kraftig ut. Slik vil buss og trikk være gode og pålitelige alternativer til å kjøre bil, noe som er avgjørende for at et slikt tiltak skal lykkes. Det skal både lønne seg og være mer behagelig å reise kollektivt.

I praksis vil avgiften kunne kreves inn ved en ring rundt midtbyen, der det er store parkeringsplasser utenfor og hyppige buss-/trikkeavganger til andre deler av byen. Slik blir dette en målrettet avgift som ikke rammer dem som ikke har noe alternativ, men tvert imot oppfordrer til miljøvennlig transport og en renere, mindre kaotisk by.

Sør-Trøndelag Sosialistisk Ungdom mener rushtidsavgift er ønskelig og nødvendig i Trondheim, og STSU ønsker at en slik avgift vedtas umiddelbart.

Ikkje ta fridomen min frå meg!

Audun og Vox Populi har skrive om det, Klassekampen har ein bra sak om det, og her er min vri. Eigentleg eit lesarbrev til Arbeideravisa, men eg kan jo legge det ut her òg. Ein blanding av generell EU-kritikk og spesifikt om datalagringsdirektivet.

Eg tilrår alle å skrive under mot datalagringsdirektivet

EU mot 1984

Det siste året har det kommet flere direktiver fra EU som har angått oss nordmenn i stor grad. Saken med heimfallsretten for vannverkene løste seg heldigvis med at regjeringen i en av sine store seire vedtok at private ikke lenger skal få konsesjon for å kjøpe vannkraftverk. Men framdeles plages regjeringen med at EU ikke vil la kraftkrevende industri kjøpe billig strøm, noe som er «lite heldig» for industrien mange lokalsamfunn er totalavhengige av. Det er for så vidt ikke noe nytt at EU ikke bryr seg noe særlig om norske småbygder, men det er likevel ikke en utvikling vi kan akseptere. Og da har jeg ikke engang nevnt miljøunionen EUs iherdige forsøk på å spolere en allerede for dårlig renseordning på Mongstad eller Tjenestedirektivet.

Det nye datalagringsdirektivet medfører elektronisk overvåkning i langt større grad enn tilfellet har vært så langt. Alle telefonsamtaler loggføres med oversikt over hvor lenge og hvem du ringer, hvem du sender e-post til og jaggu også hvilke nettsider du besøker. Koblingen til George Orwells «1984» er glassklar. Leif T. Aanensen i Datatilsynet sier det slik til dagensit.no:

«En av vårt samfunns største løgner er at vi ikke har noe å skjule, og at vi derfor kan gi andre innsyn i store mengder opplysninger om oss selv. Det er ikke sant. Vi har alle masse å skjule – i den forstand at vi ønsker å bevare et privatliv».

Et vanlig argument for økt overvåkning er bekjempelse av kriminalitet og nå de siste årene også terrorisme. Problemet er bare at overvåkningen fører til en kriminalisering av hele befolkningen, den fører til mer av terrorisme-paranoia-holdningen som har vokst seg sterk siden 2001, og ikke minst er det et veldig lite målrettet tiltak. Fram til nå har politiet fått tak i denne informasjonen ved å henvende seg til telefonselskapene når de har etterforsket en sak, men nå skal de i stedet overvåke oss alle.

Den økte overvåkningen fører til nettopp den innskrenkningen i vår frihet disse ønsker seg, og det er vel lite som er bedre for disse enn at offentlige myndigheter løper deres ærend. Derimot viser historien at økt overvåkning i særdeleshet rammer de annerledestenkende, de med andre politiske synspunkt enn folk flest – noe som virkelig ikke er heldig i en demokratisk stat enn så lenge med ytringsfrihet.

Dette føyer seg inn i rekken av EU-ordre som rammer Norge i stor grad, nå må regjeringa ta ansvar og stå opp mot 1984-samfunnet, og si nei til overvåkninga av uskyldige norske borgere! Jeg forventer et veto mot dette direktivet, og at vi endelig bruker vetoretten som er innbakt i EØS-avtalen. Både her og i debatten om Tjenestedirektivet burde Norge som selvstendig nasjon virkelig avvise dette formynderiet.

Enda heller ønsker jeg meg en ny debatt om EØS. Det er ikke greit at EU styrer så stor grad av våre liv som de tross alt gjør, selv om Norge heldigvis ikke styres fra Brüssel hva gjelder utenrikspolitikk, landbruk, fiskeri og i noen grad justis. Likevel ser vi hvordan EU påvirker hverdagen vår gjennom eksemplene jeg har nevnt ovenfor uten at vi engang er medlem. Ikke for det, hadde vi vært medlemmer ville det blitt enda verre. Jeg ønsker at vi melder oss ut av EØS, tar tilbake kontrollen over vårt eget land, og heller oppretter egne handelsavtaler med EU – slik Sveits har gjort. Vi har gjensidige handelsinteresser med EU, og disse skal vi opprettholde – men la nå ikke denne unionen av ikke engang folkevalgte pamper i dress styre vårt langstrakte land mer enn vi absolutt må!

[Edit:] Dette innlegget sto på trykk i Arbeideravisa i dag.

Raud musikk

Det finst mykje fin raud musikk der ute. Gina lista opp ein god del for ei stund sida, og eg vil leggje til litt.

  • Hoola Bandoola Band – På väg, En kungens man, Sång till friheten
  • Hoola Bandoola Band – Keops pyramid (!!!)
  • Mykje meir Ebba, mykje meir Vømmøl
  • Nina Rochelle – hele Om Sverige vill ha det så
  • Bandiera rossa
  • Samvirkelagets “Musikk”-album, i sin heilskap
  • Halvdan Sivertsen – Kjærlighetsvisa
  • Bjarne Brøndbo – Til ungdommen (det suverent beste Bjarne Brøndbo nokon gong har gjort)
  • Anti-Flag – Mind the G.A.T.T. (og eigentleg det meste dei har lagd)
  • The Clash – Washington Bullets
  • Arbeidslaget hass Konrad Vømmølbakken – absolutt alt, men kanskje særleg Mekaelsen, Ingemar Oppstuens kampsang, Inspektør Øverland, Velger du ein klasse å kjempe for.
  • Heimevernslaget – Hegra festning, Forra, Brevet fra barrikaden
  • System of a Down – Boom!
  • Dia Psalma – Atomvinternatt
  • Masse Gatas. Naturkraft, Fram kamerater, F.E.M.I.N.I.S.T. osv
  • Trygve Hoff – Aldri mer Hiroshima
  • Ein god dose Karpe Diem, til dømes Gull og glitter
  • Lillebjørn Nilsen – Revolusjonens røst
  • I desse dagar med Frp på over 25%: Serj Tankian – The Unthinking Majority.

Då burde de ha ein del å kose dykk med. Eg vil og, totalt uhøyrd, rå til Gallerys Sarin and Airplanes.

Okai, ytre venstre

Eg byrjar å bli lei sekterismen på ytre venstre (til venstre for SV). Det burde da gå an å krangle med dei ein faktisk verkeleg er ueinige med.

Fyrst treng me ei liste over organisasjonar til venstre for SU (som verker å vere sekterisme-skillet):

  • Raudt. Tidlegare RV og AKP. Politisk parti som er seriøse, rimeleg mange og stort sett ganske fornuftege, så lengje det ikkje handlar om kolkraftverk, Mao og Hizbollah.
  • Raud ungdom. Sjå Rødt. Bra folk.
  • NKP. Utanrikspolitisk på trynet, men ellers bra. Blir berre færre og færre, er laaangt unna dei 11% dei hadde i 45.
  • NKU – gamle og nye. Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, NKPs ungdomsorganisasjon. I 2006 valde NKP-leiinga å kaste den dåverande NKU-leiinga, grunna ”Nåværende NKU fungerer ikke som organisasjon, ei heller etter egne vedtekter.”. Dei innsatte så eit nytt styre og registrerte ein heilt ny organisasjon til å erstatte den gamle. Høyrest det ut som eit kupp? Ja, kanskje..

    Den dåværande NKU-leiinga valde likevel å fortsette som før. Eg veit ikkje om dei framles eksisterar, dog.

  • Så, no byrjar det å likne på noko. Det var dei politiske partia. Me fortsett, og det vert berre betre:

  • Tjen folket. Dei har bilete av Mao og Stalin i logoen sin…
  • Internasjonale sosialister. Trotskister.. Ikkje særleg mange, og eg veit eigentleg ikkje så mykje om dei. Synest ikkje dei verkar så dumme.
  • Bevegelsen for sosialisme. Oppfordrar nett til samarbeid på venstresida. “Bevegelsen for sosialisme står ikke i noe konkurranseforhold til eksisterende partipolitiske organisasjoner på venstresiden, men konsentrerer seg om politisk diskusjon og studiearbeid – og utadrettet informasjonsvirksomhet.” Ikkje så mange, men gir ut eit eige magasin, Sosialistisk fremtid
  • Radikale sosialister. 20 stykkar frå NKP som meiner NKP-leiinga ikkje har tatt eit godt nok oppgjør med Stalin-tida. Og det kan ein jo vere einig i. Har to av NKPs tre kommunestyrerepresentantar, begge i Åsnes kommune. Ein kan vel nesten sjå på desse som ei bygdeliste…
  • ML-gruppa/nettmagasinet Revolusjon. Desse folka er hoxhaister. Meir treng ein eigentleg ikkje seie, men dei har ein del interessante sakar i magasinet sitt som kan vere verdt å lese. Tjen Folket seier om dei: “Revolusjon ble danna for 20 år siden, da hadde de 6 medlemmer,
    nå har de 4.”
  • Norges kommunistiske studentforening. Var i si tid AKPs studentorganisasjon, no er dei med i KPml
  • Kommunistisk plattform – marxist-leninistene er dei som meinte det var synd at AKP vart med i Raudt. Stort sett folk frå NKS og Revolusjon, verkar det som.
  • Og til slutt nokre tidsskrift:

  • Frontlinjer. Anti-imperalistisk blad. Ser heilt ok ut.
  • Brodd. Signert Radikale og Sosialistiske studenter i Bergen. Sikkert bra.
  • Friheten. NKP si avis. Eg synest ho ofte kan vere litt vel tung og keisam.
  • Raudt nytt. Gis ut av Raudt, mykje bra stoff her. Eg abonnerar.
  • Rødt!. Magasin. Kan vere litt tungt, men ganske så bra. Venezuela-spesialen er gullegod.
  • og sjølvsagt gode, gamle Klassekampen.

Puh. Det skulle vere det meste som kan krype og gå av organisasjonar på ytre venstre, men eg har sikkert gløymd nokre. Sei ifrå, i så høve.

Så her har me altså ein heil drøss med organisasjonar som eigentleg er einige om det meste. Alle kallar seg til dømes kommunistar, alle er revolusjonære, dei er mot EU, høgresida, krig, NATO og så vidare, og dei vil tross alt ha eit sosialistisk samfunn. Eg berre nemnar at Rødt og NKP til saman fekk under 2% sist val…

Framleis kranglar dei mykje meir med kvarandre enn med høgresida. Splittinga av NKU er eit “godt” døme, det same med KPml. Når no AKP og RV går saman i eitt parti, og oppfordrar til samling på venstresida, som eg synest er kjempeflott, kjem desse folka fram. Dei startar like godt ein eigen organisasjon, og tillet seg samstundes å seie at “Enhet kommunister imellom er vårt mål”. Eg er fascinert, men det er synd dei ikkje innser at dei berre skadar venstresida som heile ved å splitte opp sånn.

Nemnde KPml har altså klart å finne sin fremste fiende: eit parti dei stort sett er einige med i eitt og alt. Heilt fantastisk. På heimesida deira er det meste som står berre drittkasting åt Raudt.

Dei har også erta på seg Tjen folket. Siste nytt i den saka er at Tjen folket no har kome med eit 19-sidars PDF-dokument om kvifor KPml aldri vil verte noko særleg.

Seriøst, dette er ei særs godt meint oppfordring til alle dykk til venstre for oss i SU: STÅ SAMAN, kast dykkar kreftar inn mot høgresida og ikkje slit dykk ut på å krangle med kvarandre! Kjemp for å få til sosialisme, for å samle støtte i foket, og fokusér på å byggje ei sterk venstreside – det trengst!

Nynorsk eller ei?

Eg har dei siste åra vorte meir og meir positiv til nynorsk, og fleire gongar tenkt på å byta over til å skriva nynorsk konsekvent – i dag skriv eg nynorsk berre ein gong iblant, når eg får anden over meg. Men kvifor-ikkje?. Ja, rett og slett, kvifor ikkje? (Denne t-skjorta fekk eg forresten i posten i dag som vervepremie). Nynorsk er fint, og eg har berre godt av å skrive det til dagleg òg – ikkje berre ein sjeldan gong. Dessutan blir eg nok mykje flinkare jo meir eg skriv det – vonar eg.

Men eg er framleis ikkje heilt sikker. Skal eg byrja no, eller skal eg vente til eg er ferdig med eksamenane og heller få ein heilt ny start etter jul? Skal eg i det heile ta meg bryet? Vil det gå ut over karakterane mine? Vil det gjere alt mykje vanskelegare? I så fall kor lenge? Køyr debatt.

Kva seier dykk, kjære lesarar? Kom med innspel! (Overrask meg, Maren ;-))

Hva skjer med høyresida for tiden?

De fleste har vel fått med seg at en av Bergens nye byråder, Øistein Christoffersen, har tabbet seg ut noe jævlig med uttalselser om innvandrere som knapt er til å tro.

Men vi er motstandere av den norske snillismen, at det blir så politisk korrekt at man blir naiv. Vi må sørge for at de som er her blir integrert på en skikkelig måte. Det inkluderer opplæring i både språk og hvordan vårt samfunn fungerer. Det handler om grensesetting, og er ikke annerledes enn å oppdra barn eller hunder.

Selvsagt er Simen raskt ute og kritiserer sin sambygding.. Audun Lysbakken følger (noe knapt) opp, og nå kommer jaggu BT og krever Christoffersens avgang. Nå er jeg ikke overbegeistret for BT generelt, men her er jeg og de helt enige, og de drar fram mange gode poenger. Fortsett sånn, BT, og nå må vel selv Bergen FRP og deres allierte skjønne at selv ikke bergensere vil ha rasister til å styre – når selv Torbjørn Røe Isaksen hiver seg på kritikken

Men jaggu slår han ikke til med et aldri så lite gullkorn med det samme. Mannspanelet la i dag frem sin første resolusjon, som i hovedsak dreide seg om følgende:

Et samstemt panel krevde at norsk lov- og regelverk endres for at barn skal få bedre kontakt med begge foreldrene. Panelet krever blant annet at foreldrepermisjonen må omfordeles, og trakk fram en løsning som går ut på at permisjonstiden blir delt i tre like store deler: én til hver av foreldrene og én som de kan fordele selv.

.

Heikki Holmås, SVer og med i panelet, går selvsagt ut og fremhever dette som bra, og viser til at islendingene har lyktes godt med det, og det har han helt rett i. Jeg støtter mannspanelet fullt ut i denne saken.

Men så kommer Røe Isaksen, også med i panelet leder i Unge Høyre, og er misfornøyd: “- Det er bra om fedre får større mulighet til å ta ut pappaperm, men jeg er ikke enig i at denne skal tas fra mor”

Så, kjør debatt: Hvor skal permen tas fra? Onkel? Tante? Bestemor? Ikke søskenbarn, vel?

Ok, for å gi Røe Isaksen en skikkelig sjanse: Hva vil han da? Vil han at den totale permen skal utvides så pappapermen blir like lang som mammapermen er i dag? Vil han at det skal være som i dag? Vil han detaljstyre nøyaktig hvor mye perm hver av dem skal ha? Noen som har peiling eller god synsing?

Førstnevnte forslag bør seriøst vurderes, forresten.

Neonskiltet skinner som en grønn måne på himmelen Og jeg tenker på deg hver gang, det er nesten som om det var en drøm

I dag er det sju år siden Norges største poet, låtskriver, musiker, generelt kunstneriske geni, Joachim Nielsen, døde. Jokke ble bare 36 år, men rakk å gi ut til sammen åtte album (Nykter alene, Alt kan repareres, Et hundeliv, III, Frelst og Alt kan repeteres med Valentinerne og Trygge Oslo og Billig lykke med Tourettes).

Det er poesi, det er skjønnhet, det er vondt, det er deprimerende, det er oppmuntrende, det er ren virkelighet, det er rett fram, det er dypt, det er enkelt, det er rett og slett stor kunst, men først og fremst er det Jokke og hans liv.

Aftenbønn, Jeg er redd, Billig lykke, Halv, Narkoman, Bestevenner, Da har du driti deg ut igjen, Her kommer vinteren, Eller var det en drøm, Verdiløse menn og mange, mange flere er rett og slett pensum. Last ned, lytt, kjøp, nyt!

Hvil i fred, Jokke!

(Les mer om kongen på http://www.jokke.nu.)

Politisk ukorrekt

Politisk korrekt

Smak på uttrykket. Politisk korrekt. Eller berre PK, blant motstandarar.

Politisk ukorrekt

Så på denne.

Politisk korrekt, politisk ukorrekt. Sjeldan har eg blitt så oppgitt av to enkle ord. Det er visst ikkje noko særleg å vere politisk korrekt, men er du politisk ukorrekt, då er du sterk og står opp mot det etablerte, der dei politisk korrekte visst berre er svake og seier ting berre for å passe inn – ryggslikking, som det elles kallast. Ofte er det me sosialistar som “er så utruleg PK”.

Men kva er det så som er politisk ukorrekt? Døma som vert framheld mest, er ofte rasistiske, sterkt imot innvandring, seier at til dømes somaliarar er dummare enn andre, og at det slett ikkje er nokon klimakrise, at det tvert imot er noko “PK-arane” har funne på. Det politisk ukorrekte er å, tross alle fakta, å hevde at den globale oppvarminga berre er naturleg, og å halde fram med at det ikkje skjer tortur i Guantanamo Bay. Eller at Israel ikkje har noko skyld for situasjonen i Palestina.

Og er det så noko å skryte av at ein er rasistisk, nasjonalistisk, generaliserande og med store skylappar? Eg synest ikkje…

Ubuntu

Vel, så har eg endeleg gjort det eg har tenkt på ei stund, nemleg skifte frå Windows XP til Linux, nærmare bestemd Ubuntu. Skiftet gjekk betre enn eg kunne forestille meg – nettverket fungerte frå første stund, alt er oversiktlig og fint, og nesten alt har funka heilt fint så langt. Rett nok har eg hatt nokre problem med den eksterne harddisken min, men den funker heilt fint no, trur eg. Måtte berre oppdatere litt, så skulle det problemet vere løyst. Eg har framleis ikkje fått Frets on Fire til å fungere skikkeleg, men det problemet trur eg eg har løyst no. (Det er eit spel som fungerar som Guitar Hero, berre til PC/Mac. Kjempegøy).

Eg vil nok fortsette å rapportere ifrå Linux-verda etter kvart som eg får brukt det lenger og funne ut meir om korleis det fungerer. Eg er spent på kor (lite) enkelt det vil bli å få mp3-spelaren min til å fungere skikkeleg, men det gjer han jo knappast med Windows også, men eg har sjekka saka, og det skal gå an. Vidare vonar eg at skrivaren ikkje skal by på så altfor mange problem, og det er vel stort sett det eg treng.

Elles verva eg tre stykkar til Norsk målungdom i går, så foreløpig ligg eg an til å få “undertyg med bilete av målhelten min på” 😉

Det eksplosive Balkan

Balkan. Det er så mye å skrive, mye å fortelle, mye å velge i. Mye som bør fortelles. Jeg skal prøve å sile ut det viktigste, morsomste, mest leseverdige.

Turen startet flere dager etter alle andre. Vi hadde skolen for oss selv, med kun noen media 2-ere og lærere som selskap, i fire dager, men fra det øyeblikket vi satte foten utenfor døra her gikk alt veldig bra. Riktignok hadde Maria større sekk enn alle oss andre til sammen, men det kom aldri en klage fra den kanten. 29 nordmenn med hver sin store ryggsekk fikk dog sin gode dose oppmerksomhet i løpet av turen, spesielt på bussturene.

Idyll
Første stopp var Dubrovnik, en perle ved Kroatias adriaterkyst, nesten på grensa til Montenegro. Byen er rett og slett gjennomført idyllisk, det eneste som ødelegger idyllen er busslastene med pensjonister og andre flokkturister som gjerne gjør sitt beste for å dekke absolutt hele veien. At nesten hele gjengen rotet seg inn på den samme pizzeriaen i en liten bakgate, er imponerende. Senere ble også natten lang for enkelte som på merkverdig vis kom seg hjem mer eller mindre til innetiden klokka ett. «Er det lov å bestikke nattevakta?», spurte Kjetil tidlig på kvelden. Heldigvis var det ingen som måtte sove ute, og alle kunne nyte natten i senger selv Mikael syntes var korte. Den andre dagen i Verdens mest idylliske by (TM) gikk med til bading, sløving og spising av særdeles god is – servert av norsktalende kroater.

Koselige Mostar
Fra Kroatia gikk ferden videre mot nabolandet Bosnia-Hercegovina, først via landets én kilometer lange kyststripe, men senere inn i landet i retning Mostar. Mens Dubrovnik var en idyllisk turistby, viste Mostar seg å være nesten like idyllisk, men langt fra like fylt av turister. Tross et foredrag på taket av filmklubben i byen, der solen stekte og de fleste ble solbrente, fant AFR-erne seg raskt veldig godt til rette i den lille byen, som er marginalt større enn Gjøvik. Likevel var marsjen til leilighetene våre lang og tung, særlig på grunn av de tidligere nevnte sekkene. Dobrila, som har bodd åtte år i Norge og viste seg å være veldig hyggelig, tok oss med til private leiligheter i utkanten av byen, hvor vi etter litt surr ble innkvartert i anstendige private leiligheter. Jeg delte for eksempel en stue med Rune, og vi tilbragte litt tid med å se på og vurdere bosniske musikkvideoer. Generelt var konklusjonen at de ikke er det helt store, dog fant vi ett hederlig unntak. Vi hadde også æren av å ha en julenisse hengende i vinduet, forståelig nok, det var jo tross alt midten av april.

«Under» brua
Neste dag gikk ferden mot filmklubben, der solkremen etter hvert fløt, mens vi fikk en innføring i hvordan det er å drive filmklubb i Mostar. Senere på dagen valgte noen å sette kursen opp mot minnesmerket for partisanerne, som bosnierne tydeligvis ikke har tatt seg råd til å vedlikeholde – det vokser gress opp overalt i det veldig store minnesmerket, og søppel ligger slengt litt her og der. Likevel var minnesmerket skikkelig monumentalt, og utsikten var vidunderlig – frem til Torgrim slo fast at «Ida, nå driter vi i partisanerne, nå skal vi spise». Som sagt, så gjort. Resten av oppholdet i Mostar ble preget av loking i gamlebyen, handling av solbriller og is, for ikke å snakke om å drikke vin «under», nærmere bestemt hundre meter unna, den berømte brua. Vin som for øvrig kostet ti kroner flaska.

Ettermiddagstoget til Sarajevo var med vogner donert av Svenska jernbanen, og var fine og koselige. Turen var heller ikke så lang, og to og en halv time senere var vi fremme i den bosniske hovedstaden. Første stopp var herbergets restaurant, der vi fikk servert det lokale brennevinet, sljivovica, som smakte omtrent som raki. Samme sted fikk vi frokost hver dag, som dessverre ikke var det helt store, verken på den ene eller andre måten. Dermed ble det en del besøk hos bakeren som lå like ved, hvor en calzone eller en pizza kostet fire kroner. Prisene i bakeriet lå utelukkende på to eller fire kroner, noe som var et sjokk for rike nordmenn.

Innkvarteringen her var ganske nær byen, bare en altfor bratt bakke skilte oss fra den. Denne bakken fikk senere tåle mange stygge ord fra slitne journalister. En positiv ting med leilighetene, derimot, var at vår hadde vaskemaskin. Det var bare det at det ikke var mulig å åpne den etter klærne var ferdigvasket. Så vi måtte tilkalle hjelp for å få åpnet den…

Neste dag var det rett ut til flyplassområdet, rettere sagt tunnelmuseet, der vi fikk se tunnelen sarajeverne brukte under beleiringen av byen for å få inn mat, drikke, elektrisitet og andre nødvendige forsyninger. Vi fikk også gå i tunnelen, som bare var 25 meter lang og 1.50 meter høy, og Annika følte seg i sitt rette element. Espen var derimot noe mer tvilende. Det er planer om å gjenoppbygge hele den 800 meter lange tunnelen…

Dagen etter var den lengste på hele turen, og det var Norsk folkehjelp som fikk oppgaven med å engasjere to folkehøgskoleklasser, noe de klarte med glans. Damir, som loset oss gjennom dagen, fortalte mye spennende, viste frem miner og minefelt, og klarte å engasjere alle som en – kanskje han burde vært lærer? I løpet av dagen passerte vi også på en gigantisk kirkegård som aldri virket å ta slutt, og utpå ettermiddagen besøkte vi til og med NPAs treningssenter for hunder, som er blant verdens ledende på området. Vi fikk se en hund under opplæring, og mange lot seg fascinere av at språket som brukes i kommunikasjonen med hundene er norsk, selv for de bosniske hundeførerne. Hundens lydighet var også forbausende, den lyttet til førerens minste ordre.

Hard tur
Etter en dag med kun et kort møte i den bosniske journalistorganisasjonen, som ga oss mye kunnskap om hvordan det er å være journalist i Bosnia, og ellers mye fri, var det tid for en dag som ga sterkt inntrykk, nemlig turen til Srebrenica, den lille byen der Ratko Mladic og Radovan Karadzic styrte folkemordet på 8000 bosniske muslimer. Første stopp var ved kirkegården like ved byen, der det er graver så langt øye kan skimte. De fleste gravene er likevel tomme – av de 8000 drepte, er kun 1500 identifisert, og arbeidet går sakte fremover. Dette var et sted fylt av følelse og vemmelighet, og det var regelrett ubehagelig å gå rundt der. Noen tanker om menneskets ondskap dannet seg klart og tydelig i hodet mitt. Å se navnelistene med alle som døde de skjebnesvangre dagene var ikke særlig gøy.

Srebrenica by, derimot, virket som en helt vanlig by. Verken mer eller mindre. Vi møtte en gjeng ungdommer som satt i parken, Maria, Jeanette og Kristina snakket masse med dem. De hadde fått oppdrag fra myndighetene om å rydde byen, men da vi var der hadde de grillpause. Men om ikke selve byen ga oss en støkk, gjorde iallfall bussturene dit og tilbake det. Sjåførene våre hadde mange heftige forbikjøringer, særlig i svinger opp og ned bosniske fjellsider. En av sjåførene våre fant det også for godt å mer eller mindre legge an på Torgrim, noe som vakte latter blant all frykten.

Tribunegalskap
Noen timer etter vi kom tilbake fra Srebrenica, var det seriefinale i den bosniske ligaen, mellom byrivalene FK Sarajevo og FK Zeljeznicar. Mange av oss så på dette som en hendelse vi ikke kunne gå glipp av, og det viste seg at vi hadde rett da Zeljeznicar skorte allerede etter sju minutter. Kortsida der deres tilhengere satt ble nærmest bombet av bengalske lys, og knapt noen av de blåkledde klarte å sitte stille. Det varte dog ikke mer enn tjue minutter før Sarajevo utlignet, og da tok det virkelig av. Jubelen sto i det ikke-eksisterende taket, og det ble etter hvert umulig å se banen for bare røyk. Og da Sarajevo en stund senere tok ledelsen, tok det enda mer av. Ingen av tilskuerne satt på de nederste tribuneradene, og da det begynte å brenne i en stol like nedenfor der noen av oss satt, forsto vi hvorfor. Ryktet om klin gærne bosniske fotballtilhengere er forståelig. Dette kan Åsne og Truls skrive under på…

«Jævla Beograd»
Søndag, siste dag i Sarajevo, var fridag, og folk spredte seg rundt omkring over byen. Denne kvelden ble det imidlertid ikke så sent for de fleste, da bussen fra leilighetene gikk klokka fem om morgenen, eller natten, som vi siviliserte mennesker velger å kalle det. Vi var ikke helt sikre på hvor vi skulle, men da vi trodde vi hadde funnet rett sted, konkluderte Torgrim med «Da tar vi sjansen!». Heldigvis hadde vi funnet rett sted, og noen timer etterpå kom bussen som skulle ta oss til Serbia og Beograd. I løpet av denne tiden rakk undertegnede å krangle med en serbisk dovakt som ikke skjønte verken tysk eller engelsk, og jeg, som ikke hadde verken mark eller euro, kunne jo ikke betale noe. Heldigvis var han etter hvert litt medgjørlig.

Ankomst Beograd var to-tida mandag formiddag, og de fleste fant seg raskt til rette i Hostel Belgrade, som lå ganske midt i byen. Marthe var derimot noget misfornøyd med å måtte dele rom med Cathrine og resten fremmede, men hun fikk etter hvert byttet med Åsne, og vips, så var alle igjen fornøyde. Iallfall frem til Steffen og Kjetil dukket opp sent på kvelden. – Jævla Beograd!, var det første Steffen sa da han entret rommet den kvelden. De hadde nemlig klart å rote seg inn på et serbisk bordell, og ble robbet for 7000 dinarer, eller 700 kroner – definitivt en merkverdig pris for to øl og en vodka med cola. Fraser som «jævla Beograd», «jævla møkkaland» og «jævla horer» lød over det ganske rom.

Resten av programmet beløp seg til besøk hos en serbisk journalistorganisasjon, NUNS, avisa DANAS og FONET nyhetsbyrå, men ikke minst hos organisasjonen for frie elektroniske media. Her ble vi vist rundt av Sasa Mirkovic, en mann som snakket mye og raskt, men samtidig fullt forståelig og interessant. Ellers fikk vi høre mye av det samme fra de forskjellige organisasjonene, og repeteringen ble etter hvert litt slitsom. Det var også i Beograd de fleste fotojournalistene skred til verket og fikk tatt bildene til utstillinga.

Tilbake til Kroatia
Natt til fredag kom endelig den mer eller mindre fryktede togturen til Bar i Montenegro. Denne skulle visstnok være virkelig bratt, men det som opptok oss mer var at vi ble stuet sammen i små seksmannskupeer, noe som var litt slit når vi skulle inn, men da alt omsider var stuet på plass, ble det en fin tur, og tidlig på morgenen trillet vi inn ved den montenegriske kysten. Der sto det en buss klar, som fraktet oss rett til Hostel Dubrovnik, og vi var tilbake der vi startet turen. På kvelden begynte festen tidlig, og allerede i åttetiden var festen i full gang. Det var dog stort sett slutt før klokka slo elleve, da enkelte hadde fått i seg litt for mye, mens andre manglet 600 kroner på regningen. Herberget har som nevnt innetid klokken ett, men denne gangen var det kun Kjetil og Anne Marthe som utfordret skjebnen. De kom dog i akkurat rett øyeblikk, og dermed måtte ingen sove ute denne gangen heller.

Siste dagen dro noen av oss ut til en øy i nærheten, der de fleste var første dag i Dubrovnik. Da rotet noen seg innom en nudiststrand, noe vi glatt unngikk. Derimot pådro særlig Espen og Cathrine seg en voldsom rødfarge i løpet av dagen. Mot slutten av turen hadde også flere blitt forkjølet; temperaturforskjellene var store i Europas bakgård.

Klokka fem forlot vi de balkanske herbergene for godt, og flyavgangen halv ni krøp sakte nærmere. Skjønt, flyet lettet ikke før nærmere ni, så det ble litt ekstra ventetid på flyplassen, der Torgrim forbannet seg over prisen på kaffe, som lå på 30 kroner koppen. Dette stred mot Espens visdomsord for turen. «billig er det læll», som han utbrøt da vi gikk oss bort i Sarajevos side- og bakgater.

To uker på Balkan gjorde underverker for klassemiljøet, humøret, brunfargen (vi ble mye brunere enn de som var i Ghana og Midtøsten) og ikke minst minnekortene, som raskt ble fylt opp av blitzende AFR-elever.

Briter og iranere

Det har de siste dagene vært masse styr i nyhetene om disse 15 britene som visstnok hadde vært ulovlig i iransk farvann, og derfor ble arrestert av Iran. Britene mener de ikke var der, iranerne mente de var det. Og dette vil de jo alltid si, uansett. Begge parter hevder det som støtter deres sak. Jeg stiller meg spørsmålet: Er egentlig noen av disse særlig troverdige?

Jeg vet ikke hva jeg skal tro. Jeg vet ikke om jeg noen gang får svaret. Og det svaret, det sanne svaret, kommer nok ikke fra verken britene eller Iran, vil jeg tro. Iallfall ikke med det første. Det må da være en satelitt eller noe som overvåker Persiabukta? Noe annet ville egentlig overraske meg…

Uansett ble altså disse britene tiltalt, og ville nok fått prøvd saken sin for retten. Positivt. Derimot ble de utsatt for umenneskelig behandling, kanskje også tortur, dette ser jeg ikke så veldig stor grunn til å tvile på. Og det er totalt uakseptabelt. Og enhver tilståelse av noe som helst avgitt under slike forhold har jeg overhodet ingen tiltro til. Foreløpig konklusjon: Jeg vet ikke om arrestasjonen av britene var i iransk farvann, og dermed legitim, eller ikke, men de ble uansett behandlet feil.

Det jeg derimot merker meg, er at mens Iran får masse pepper for dette, er det helt i orden at USA i flere år har gjort akkurat det samme, bare med mange flere. Guantanamo er et stikkord. Og de får ikke rettssak engang…