Meg og målet

Hei, eg heitar Mads og er nynorskbrukar.

Det hadde vel kanskje den ikkje altfor uoppmerksomme lesar fått med seg frå før. Akkurat som den som har følgd meg eller bloggen min lengje vil hugse at eg lengje skreiv på bokmål. Det er dermed på høg tid med litt forklaring og utdjuping rundt mitt forhald til språket, målet og alt som høyrar med.

Eg har vaksi opp som bokmålsbrukar, i eit bokmålsdominert område. Eg kan ikkje hugse frå oppveksten at eg kjente særleg mange nynorskbrukarar, og det å skrive bokmål var for meg den naturlegaste tingen i verda. Tala støttar denne oppfatninga, eg fann nett tal på Wikipedia som seier at berre 0,3% i grunnskolen i Trøndelag har nynorsk som hovudmål. Dette talet blir nok høgare om ein går høgre opp i alderstrinna, men tendensen er jo temmeleg tydeleg…

Nynorsk dukka også for meg opp som sidemål på ungdomsskolen, og det var ikkje noko lukkeleg møte. Tvert om var eg òg blant dei som mislikte det sterkt, sleit meg gjennom kjipe og kjedelege grammatikktimar og fullføyrde ungdomsskolen med sidemål som ein av dei dårlegaste karakterane. I norsk hovudmål, bokmål, derimot, var eg vel blant dei beste, og eg har så lengje eg kan hugse hatt ei duganes sterk interesse for iallfall rettskriving, i noko mindre grad språk elles, men språkmedvit over normalen vil eg nok seie eg alltid har hatt.

Men ein eller annan gong mellom ungdomsskolen og vidergåande skjedde det noko. Rettare sagt, det byrja å løyse seg, og plutseleg byrja eg å få litt teken på det. Reglane var da eigentleg ikkje så vanskelege, dette var da ikkje så ille, dette får eg til. Omtrent det samme skjedde med engelsk på samme tid, forresten.

Dette føyrde iallfall til ei drastisk motivasjonsauking, og etter kvart byrja eg å få mestringskjensla, at dette var noko eg fekk til. Da det var tid for særemne, vurderte eg lengje og seriøst å skriva det på nynorsk, mitt daverande sidemål. Forandringa var altså total, og eg skreiv litt på nynorsk no og da, mest for moro skyld – ei utvikling som berre fortsatte og stadig vart sterkare. Eg meldte meg inn i Norsk målungdom, og fekk bra med sympati for nynorskbrukarane.

Skjønt, det var så langt eg kom fram til hausten for eit drygt år sidan. Etter kvart som det tusla og gjekk mot jul, merka eg at eg oftare og oftare skreiv nynorsk, og eg byrja å identifisera meg som målmann. Da fann eg ut at det kanskje snart var på tide å byte. Da eit nytt skolehalvår var i gang, i fjor vår, meldte eg meg opp i faga eg skulle ta med nynorsk som hovudmål. Frå da av har eg bortimot konsekvent skrivi nynorsk.

Såleis har eg hamna her eg er i dag. Og både som årsak og verknad er dette viktig for mitt forhald til språk, målformane og dialekt. For det var jo eit gjennomtenkt byte eg gjorde – vi er ikkje så mange som byter den vegen. Eg hadde mine grunnar, rettare sagt ganske mange av dei, og nokre av dei har kommi til etter kvart.

Som eg nemnde over, skjedde mål”bytet” mitt gradvis over lang tid. Eg trur det byrja som eit eksperiment, litt i fascinasjon og litt av reint skolemessige årsaker – pluss at det var ein fin måte å skilje seg ut på og bryte litt med det vanlege. Eg har jo hatt mine motkulturelle periodar, må veta.

Mitt hovudargument for nynorsk er imidlertid at det liknar på dialekta mi – på ein heilt annan måte og i ein heilt annan grad enn bokmål gjer. Logisk nok, når nynorsk baserar seg på dei norske dialektane, mens bokmål djupast sett er dansk med norsk uttale.

For eg er stolt av dialekta mi. Eg finn meg i den heldige situasjonen at eg har ei dialekt eg etter kvart har lært meg å synest er ganske fin, og trives godt med å bruka. Da vil eg òg ha eit visst samsvar mellom det eg skriv og det eg seier, skjønt eg har alltid vori motstandar av å skrive dialekt. Det blir fort ørten skrivemåtar av det samme ordet som ein uttalar likt, og eit totalt anarki – noko som fungerar flott muntleg, men ikkje like bra skriftleg. Så slagordet snakk dialekt, skriv nynorsk er like gjeldande i dag som nokon gong…

Men for å kunne ha (iallfall litt) skikkeleg ryggdekning når eg seier dette, treng eg eit godt alternativ. Å overtala ei frå Trøndelag (iallfall utanfor Trondheim) om at ho ikkje bør skriva dialekt, men heller bokmål vil fort møte motargumentet “eg skriv som eg snakkar”. No skal eg absolutt ikkje seie at nynorsk heller er i nærleiken av å vera trøndelagsdialekt, men du verda, han er mykje nærmare. Nei, nynorsk er heller eit slags minste felles multiplum for dei norske dialektane.

Dermed kan eg skriva nynorsk og senkje det mykje nærmare talemålet enn eg kan gjera med bokmål, som eg synest bør vera eit viktig og stort poeng i seg sjølv. For eit visst samsvar mellom tale- og skriftspråk er viktig, og dialekta bør kunne påverke koss ein skriv. Det har ein store mulegheitar til som nynorskbrukar.

For nynorsken sin karakter, at han baserar seg på så mange forskjellige dialektar, gjer at han mange plassar har fleire forskjellige bøyingar eller skrivemåtar av eit ord – tilpassa koss orda brukast i dialektane. Så der eg seier og skriv muleg, vil ein frå Sogn kanskje skrive og seia mogleg. Eg vil seie boka, mens ein like godt kan skrive boki, om det er sånn det er i dialekta. Og så vidare. Men var det ikkje nettopp dette eg argumenterte mot i stad? Vel, jo, og eg skal innrømme at eg er litt på vikarierande grunn når eg skal forsvara korfor ein ikkje bør eller “kan” skriva på dialekt. Skjønt, eg ser eit par viktige forskjellar: i nynorsken er forskjellane systematisert, og det er klart bestemt kva som er godkjent og kva som ikkje er det. Ergo kan ein faktisk laga ordbøker, lærebøker og så vidare. Eit anna, som heng saman med dette, er at nynorsk er likt for alle.

Men ein konsekvens av denne nærleiken mellom dialektane og nynorsken, er at nynorsken blir klart meir munnleg av seg enn bokmålet er. Alle har vel opplevd å sitje i ein norsktime og stivt og halv-stotrande lesi ein bokmålstekst høgt. Ein skal leggje litt innsats i det for å “omsetje” det til dialekta si. Det gjeld for så vidt i like stor grad på fritida. Eg synest framleis, etter 19 år som bokmålsbrukar, at det kjenst rart og kunstig å lesa bokmål høgt. Og det blir gjerne litt stotrande.

Når eg les nynorsk på samme måte, derimot, merkar eg at mens eg byrjar å lesa som det står, legg eg stadig meir over til dialektuttale og seier det som står på ein måte som er stadig nærmare dialekta mi. Rett og slett fordi eg ikkje på samme måte treng å omsetje det eg les.

Og heile denne dialektnærleiken gjer i mine auge nynorsk til eit mykje meir jordnært språk enn det bokmål er. Det er rett og slett ikkje særleg eksotisk eller noko spennande med det. Det er rett og slett bortimot ein transkripsjon av sånn eg ville ha sagt det munnleg. Bokmål, derimot, er meir fjernt og “eksotisk”, og er meir skilt frå talemålet. Mange seier at nynorsk er fint til dikt, men ikkje elles. Eg vil derimot seie at bokmål er fint i dikt.

Det var hovudargumentet mitt for å vera nynorskbrukar. Men det er fleire andre gode grunnar òg.

Eg har skrivi mykje og skryti mykje av nærleiken til dialektene, og mangfaldet i nynorsk. Mulegheitane til å tilpasse målet etter eige ønskje har fleire andre positive bieffektar enn berre mulegheiten til dialektnærleik. Det opnar dessutan for enkelt stilbyte, og for å variera mykje.

Dessutan har vi to jamnstilte målformar i Noreg i dag. Dei aller fleste, uavhengig av kva for målform dei sjølv nyttar, møtar kvar dag bokmål på massevis av område, og blir i mange samanhengar møtt med bokmål. Dette gjer at dei fleste nynorskbrukarar taklar bokmål greitt, sia dei møtar det dagleg uansett. Motsatt veg er det derimot ganske annleis – bokmålsbrukarar må som oftast sjølv gjera ein innsats for å møta nynorsk. Det krev altså både medvit og innsats.

Da er det ikkje så rart at ein ikkje nødvendigvis har så lett for nynorsk. Språk lærar ein ved å bruke det, ved å lesa og skriva det. Så det er rett og slett lurt å byte for å læra seg å bruke begge målformar. Bokmål får ein jo uansett inn frå omverda konstant heilt utan vidare. Dette kan vera taktisk lurt for skoleelevar, men eg vil i tillegg hevde at det har ein klar verdi i seg sjølv.

Som leiar inn til ein annan særs interessant debatt, nemleg om kva for rolle og stilling språket skal ha. For meg er språket først og framst eit middel, ikkje eit mål i seg sjølv. Ergo synest eg det viktigaste for eit språk er koss det (kan) brukast, og om det er praktisk brukandes. Kva som eigentleg ligg i dette er jo situasjonsavhengig, sjølvsagt.

Eit anna litt tilkopla, og spennande område, er det som gjeld “feil” i dialektar. Eit typisk eksempel er østlendingar som seier “hvem bil er det”, eller andre ting som openbart bryt med gjeldande norsk rettskriving.
Det er den klassiske kartet-terrenget-debatten som går. For den som er interessert i emnet, kan eg tilrå Normativ eller deskriptiv borte hos Jardar.

Deskriptiv, ja. Kva type nynorsk eg skriv er interessant sett frå eit deskriptivt (og sikkert òg frå eit normativt) synspunkt. Da eg byrja å skriv, skreiv eg veldig konservativt. Etter kvart som tida har gått og eg har skrivi meir og meir nynorsk, har eg i stadig større grad gått frå tradisjonelle formar som me og honom til vi og han i staden. Eg har ei kjensle av at dette gjeld for omtrent alle oss som byter til nynorsk: vi byrjar med det trygge og kjente, den nynorskstilen vi har lært, og så tilpassar vi oss og finn oss stadig meir til rette etter kvart. Om det så er den dialektnære linja eg legg meg på, meir tradisjonell vestlandsnynorsk eller høgnorsk.

Snakk norsk, ikkje norsklish.

Eg er glad i det norske språket. Eg synes det norske språket har mange gode sider, mange fine ord vi bør ta godt vare på og ein verdi i seg sjølv. Det kjem eit laangt innlegg om mitt forhald til språket om ikkje så altfor lengje – håper eg.

Før den tid er det eitt tema eg vil ta særskilt opp: det engelske inntoget i det norske språket. Språkhistoria har vori prega av lånord og lånte uttrykk i alle dei år, men dei siste åra har utviklinga akselerert veldig. Og desse lånorda og -uttrykka er stort sett frå engelsk. Arabisk har gjevi oss kebab og alkohol, spansk mañana og sånn kan ein nemne for mange språk, men den engelske språkpåverkinga er på eit heilt anna nivå.

Nivå byrjar å bli eit av mine norske favorittord (sjølv om det strengt tatt er eit lånord frå fransk frå eit knapt hundreår tilbake). Eit ord du sjeldan høyrer frå unge nordmenn i dag. “Level” florerer derimot (i visse kretsar, rett nok). Sitat synes eg òg er eit veldig fint ord. Det er lell fare for at du møter minst like mange “quotes” som sitat i norske ungdomsmiljø i dag.

“Nevermind” har slått rot. Innanfor mitt fagfelt – data – er vi nok jamt over verre enn resten av samfunnet, og lista over engelske dataord som relativt umedvitet brukes av norske datafolk og -nerdar er lang. Datanorsk er eit omgrep mange språkinteresserte (nerdar) bruker – i tydinga “norsk med massevis av forkortingar og engelske ord”. Eg må nok innrømme at eg òg tyr til anglisismar iblant, sjølv om eg etter beste evne freistar å unngå dei.

Og det plagar meg. Snakk norsk.

Men kring um saag han Trældomen kvida, og so vende han atter mot nord.

Millom Bakkar og Berg ut med Havet
heve Nordmannen fenget sin Heim,
der han sjølv heve Tufterna gravet
og sett sjølv sine Hus uppaa deim.

Han saag ut på dei steinutte Strender;
det var ingen, som der hadde bygt.
«Lat oss rydja og byggja oss Grender,
og so eiga me Rudningen trygt.»

Og han vandest til Vaagnad og Møda,
der han laut vera herdig og sterk;
og han høyrer med Hugnad ei Røda
um stor Manndom og dugande Verk.

Kring um Dalen stod Fjelli som Grindar,
men um Bergi var grasgrøne Band;
der han gjekk millom Heidar og Tindar,
og der saag han so vidt yver Land.

Han saag ut paa det baarutte Havet;
der var ruskutt aa leggja ut paa;
men der leikade Fisk ned i Kavet,
og den Leiken den vilde han sjaa.

Fram paa Vetteren stundom han tenkte:
Giv eg var i eit varmare Land!
Men naar Vaarsol i Bakkarne blenkte,
fekk han Hug til si heimlege Strand.

Og naar Liderna grønka som Hagar,
naar det laver av Blomar på Straa,
og naar Næter er ljosa som Dagar,
kann han ingenstad vænare sjaa.

Sud um Havet han stundom laut skrida.
Der var Rikdom paa Benkjer og Bord;
men kring um saag han Trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.

Lat no andre om Storleiken kivast,
lat deim bragla med Rikdom og Høgd!
Millom Kaksar eg litet kann trivast,
millom Jamningar helst er eg nøgd.

Naar han kom paa dei rikaste Leider,
saag han tidt, at han litet var kjend;
men han visste ein Vyrdnad og Heider,
som kan bu i den armaste Grend.

«Lat deim hava den Æra, dei kunna,
og sin Rikdom og Styrke dertil,
naar som berre dei meg vilja unna
at faa raada min Arv, som eg vil.»

Gratulerer med dagen.

Til ungdommen!

Kringsatt av fiender,
Gå inn i din tid
Under en blodig storm-
Vi deg til strid
Kanskje du spør i angst
Udekket, åpen:
Hva skal jeg kjempe med
Hva er mitt våpen?

Songen som etter kvart har vorti ein del av konfirmasjons-syttande mai-osv-songrekka blant dei fleste nordmenn, Til ungdommen. Teksten er skrivi av den radikale diktar Nordahl Grieg, som ga sitt liv i kampen mot nazismen. Diktet er skrivi i 1936, under opprustnings-tida på kontinentet.

Diktet/songen fortener dog mykje meir enn den typiske folkevise-statusen. Ikkje at det er noko gale i den, men Til ungdommen er så mykje meir enn som så.

Her er ditt vern mot vold
Her er ditt sverd:
Troen på livet vårt
Menneskets verd.
For all vår fremtids skyld
Søk det og dyrk det,
Dø om du må- men:
øk det og styrk det.

“Her er ditt sverd: Troen på livet vårt” og “Dø om du må- men: øk det og styrk det”. Det er ikkje snaut det her. Med andre ord: kjemp for det du trur på, til dauden om nødvendig, og hald for all del kampen fredeleg.

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død
Stans dem med ånd
Krig er forakt for liv
Fred er å skape
Kast dine krefter inn,
Døden skal tape.

Høyrar du, Jens? Jonas? Resten av dykk, de som sendar Noreg i krig i Afghanistan. Krig er forakt for liv, fred er å skape.

Edelt er mennesket
Jorden er rik
Finnes her nød og sult,
Skyldes det svik.
Knus det! I livets navn
Skal urett falle
Solskinn og brød og ånd
Eies av alle.

Nøkkelverset i diktet. Finnes her nød og sult, skyldes det svik. All urettvis fordeling, alle klasseskilje. Jorda er rik nok for oss alle, det er svik som det er i dag. Så kom ikkje her!

Da synker våpnene maktesløst ned.
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.
Den som med høyre arm,
Bærer en byrde
Dyr og umistelig
Kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra søster til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.
Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen
Som om vi bar et barn
Varsomt på armen.

*mumle,mumle*klimakrise*mumle,mumle*. Vi vil bli gode mot menneskenes jord.

Støtta Mads Gilbert eigentleg 11. september?

VG har i dag eit tosiders intervju med Siv Jensen, som lirar av seg mykje rart og i grunn skyt meir bom enn sjølv det ho vanlegvis gjer.

Hovudbodskapen hennar handlar om lege Mads Gilbert, som saman med Erik Fosse har vori på Palestina og jobba og gjort ein kjempejobb på eit sjukehus i Gaza. Overskrifta i saka er “- Mads Gilbert støtter terror”, og det verker som om ho i hovudsak byggjer denne argumentasjonen på utsegner Gilbert hadde etter terrorangrepa mot USA 11. september 2001.

Ja vel. Støtte til terrorangrep, angrep på uskuldige sivile er det jo all grunn til å vera skeptisk til, og vanskeleg å støtte. Derimot refererar VG etter dette kva som faktisk sto i den aktuelle Dagblad-artikkelen:

– Angrepet på New York kom ikke overraskende, etter den politikk Vesten har ført de siste tiårene. Jeg er opprørt over terrorangrepet, men jeg er minst like opprørt over de lidelsene som USA har skapt. Det er i en slik sammenheng 5000 døde mennesker må sees. Hvis USAs regjering har en legitim rett til å bombe og drepe sivile i Irak, har også de undertrykte en moralsk rett til å angripe USA med de våpen de måtte skape. Døde sivile er det samme enten det er amerikanere, palestinere eller irakere, sier overlege og professor Mads Gilbert.

– Støtter du et terrorangrep på USA?

Altså: for den som synest
– Terror er et dårlig våpen, men svaret er ja, innenfor den konteksten jeg har nevnt, sier Gilbert.

Men vent no litt. Kva er det eigentleg Gilbert seier her? Eg kan gjenta det han seier: Hvis USAs regjering har en legitim rett til å bombe og drepe sivile i Irak, har også de undertrykte en moralsk rett til å angripe USA med de våpen de måtte skape. Døde sivile er det samme enten det er amerikanere, palestinere eller irakere.

Kva tydar så dette? Jo, han seier at alle sivile liv er like mykje verdt, og at viss amerikanarane har rett til å drepe sivile irakarar, har òg irakarar (og andre) lov til å drepe sivile amerikanarar.

Er dette å støtte terror?

Forresten er det særs fascinerande at ho går til angrep på Gilbert for at hans skildringar er dei einaste som kjem ut frå Gaza. Det kan då verkeleg ikkje vera Gilbert sin feil at Israel nektar å sleppe inn internasjonale journalistar til Gaza. Som Norsk Journalistlag skriv: “Norsk Journalistag krever at Israel straks åpner for at utenlandske journalister får reise til Gaza for å drive fri journalistikk”. Legg skulda der ho høyrer heime!

Apropos journalistar, at Jensen utan vidare får seie at Gilbert støttar Hamas, er svak journalistikk. Her ville ein kritisk journalist ha spurt kva slags grunnlag ho har for å seie dette – på den annen side klarar journalisten å skrive “[…] gikk Mads Gilbert i Dagbladet med klar støtte til tidenes mest kjente terrorangrep”…

Snåsakaill meg her og snåsakaill meg der

Ein høyrar mas om “Snåsakailln” overalt og til eikvar tid i desse dagar. Mannen som visstnok har varme hender og kan helbreda kva det no enn skal vera utan å gjera meir enn å ta på folk.

Og av ein eller annan grunn ser folk på denne mannen som truverdig og dyktig på eit heilt anna nivå enn andre healarar. Kanskje det er fordi han ser gamal og triveleg ut, eller fordi han ikkje vil erklæra seg som healer sjølv.

Menneska har så lengje eg veit støtta seg til medisinmenn, sjamanar, trollmenn og andre liknande typar, som vi med eit fellesomgrep kan kalla healarar. Slike typar har folk stort sett lita tiltru til i dag, og dei er som oftast sett saman med spådamer og sextelefonar på reklamesidene i Dagbladet. Eg ser ingenting som skil “Snåsakailln” frå ein tilfeldig annan healer.

Derimot skal ein ikkje skriva bort all “alternativ medisin” fordi ein ikkje trur på overnaturlege ting som svevar rundt, englar og det som verre er. Nei, for eksempel akupunktur har lenge vori populært hos healarar. Etter kvart har ein funni og dokumentert dei medisinske resultata av det, og det er no på full fart inn i norske sykehus og blant fysioterapeutar.

Slik er det med all alternativ behandling. Viss det tilsynelatande funkar, testar ein det, forskar litt på det, og om det funkar, gjer ein det til ein del av det rådande paradigmet. Det vil seie, om den alternative behandlingsteknikken funkar betre eller utfyllande til den som allereie er akseptert på området, tar selvfølgelig dei kompetente, utdanna folka innan medisin, som legar og sjukepleiarar, dei i bruk.

Dersom den alternative metoden ikkje er betre eller tilførar noko til den som allereie er der, er det da heller ingen vits i han, og da kan vi like godt halde oss til det som funkar. Samtidig kan vi heller ikkje sjå bort frå at forskjellige metodar fungerar på forskjellige folk. Men dette er nok òg fagfolka klare over.

Det er på den andre sida mange som har vorti behandla av forskjellige typar healarar opp gjennom tida, og som har kjent seg mykje betre etterpå. Eg vil tru at veldig mykje av dette er takka vera placeboeffekten – altså folk blir behandla, trur på at det verker, og så verker det fordi dei trur det gjer det. Elles har nok ein del komi over metodar som legevitskapen på den tida enno ikkje hadde tatt i bruk – det er klart, når ein prøvar og prøvar, så vil ein jo sannsynlegvis etter kvart finne noko som funkar. Dette er det da muleg ein del av dagens healarar òg har gjort. I så fall kan eg ikkje sjå korfor ein ikkje skal, som eg nemnde over, teste desse “nye” teknikkane skikkeleg og eventuelt gjera dei standard.

Det vil sjølvsagt kunne gå utover deira eigne jobbar. På den andre sida vil ein healar som brukar dokumentert fungerande metodar få klart meir anerkjenning både blant meir eller mindre vanlege folk (som meg), og ikkje minst i farmasiverda. Ei sånn oppdaging vil jo vera eit medisinsk framskritt antakeleg av ganske stor art, og eg ser ikkje bort frå at det i så fall kan vanke både godt betalte og attraktive jobbar, prisar, pengar og pr med sånne dokumenterte oppdagingar.

Sjølv er eg agnostikar. Eg veit ikkje om det finst noko overnaturleg, det vera seg Gud eller folk som tilfeldigvis har fått gudeliknande evner. Uansett er det dei som trur som har ansvaret for å prova, ikkje vi som ikkje er like med å mot-prova det. På same måte som at viss eg hevdar det finst flygande grønne grisar, har ikkje du nokon sjanse i det heile tatt til å prova at eg tar feil. Det er mitt ansvar å iallfall sannsynleggjera, om ikkje prova, at eg har rett.

Det same gjeld for alle med “varme hender” eller tilsvarande. Gi meg resultat som provar at de har overnaturlege evnar, og eg skal bli fornøyd, imponert, glad og like truande som dykk. Men, som Lasse Marøen skriv:

En skikkelig utført test av Snåsamannens såkalte evner vil kunne ha ett av to utfall:

  1. Han har overnaturlige evner
  2. Han har ikke overnaturlige evner

Ved utfall nr 1 får vi fastslått det første tilfellet av overnaturlige evner som noen sinne har blitt dokumentert. Alt vi vet om virkeligheten vår må revurderes. Legevitenskapen revolusjoneres. Alle lærebøker i naturvitenskapelige fag må skrives om. Nobelpriser deles ut. James Randi står klar med en million dollar som kan doneres til en hvilken som helst veldedig organisasjon. Menneskeheten får et fremskritt innen vår kunnskap om virkeligheten som mangler sidestykke i moderne tid.

Ved utfall nr 2 får vi avslørt den snille Snåsamannen som en helt vanlig mann som lever godt på placeboeffekten.

Altså, som Lasse skriv: “Inntil han velger å la seg teste velger jeg imidlertid å forutsette at han er en svindler. Han må gjerne motbevise dette – men bevisbyrden ligger hos han.”

Sjølvsagt er Mads Larsen ein dust, feminisme er fridom og heia Blogglandia

Mihoe etterlysar fleire menn “som tør si at kjøp av prostituerte ikke har noe med deres seksualitet å gjøre.”

Kjøp av prostituerte har ingenting med min seksualitet å gjere. Det er, bør og skal vera sjølvsagt, men Mads Larsen og hans likesinna synest tydelegvis ikkje det. Om nokon måtte ha fått for seg at desse snakkar på vegne av menn generelt, er det heilt, totalt feil. Elles følar eg at det meste eg ville ha sagt om saka, har Mihoe og Anathema allereie sagt.

Fascinerande, dog, at dette suppehuet av ein forfattar klarar å lire av seg slikt rett etter at det har det har gått ein tidvis heftig feminisme-debatt i Bloggosfæren – ein debatt som involveret uvanleg mange flotte folk, blant andre kamikaze, Tiram, og ikkje minst saccarina, som imponerte meg. Andre bloggeheltinnar (og nokre få heltar) var òg med, Minneapolise, Virrvarr, Hjorthen, Indregard og dei to eg nemnde så vidt over, Mihoe og Anathema. Masse flotte linkar i posten hos Tiram, sett av litt tid og kos dykk med debatten, om de vil.

Mykje av debatten har så langt handla om omgrepet feminisme, og korvidt det er eit egna ord. Det er det sjølvsagt mange meiningar om – eg synest det er eit kurant omgrep som er rimeleg presist. Mange vil i staden ha alternativet likestilling, som jo eigentleg er mykje av det feminisme handlar om. Eigentleg synest eg heile omgreps-diskusjonen er totalt feilfokus og lite produktiv, men eg har no mitt å seie om han likevel. Eg synest feminisme er betre, først og framst av tre grunnar. For det første, indikerar feminisme-omgrepet at vi i dag lever i eit patriarkat, altså eit mannsdominert, mannsstyrt samfunn.

Feminisme er kamp for rettferd. I dag er makta systematisk skeivfordelt etter kjønn, og vi menn har altså mest makt, det er vi som styrar samfunnet. Det rettferdige vil jo sjølvsagt vera at det ikkje er noka skeivfordeling. Ergo inneber faktisk kamp for rettferd, feminisme, at vi menn må gi frå oss litt av samfunnsmakta – men samtidig inneber det ein kamp for fridom for kvar enkelt av oss. For det kvilar mange forventningar på meg, deg og alle vi kjennar – du er gutt, du bør (skal) vera sånn og sånn, kunne det og det og interessera deg for det og det – fordi du er mann. Feminisme er kamp for å bli kvitt desse avgrensingane i kven vi skal vera, noko som vil vera særs frigjerande for begge kjønn. Men for å kort oppsummera mitt første poeng: menn har meir makt enn kvinner. Feminisme-omgrepet er opent om dette, og ikkje forskjønnande. Det er dessutan meir presist enn det meir generelle og litt defensive “likestilling”.

Samstundes kan å bruka “likestilling” i staden for “feminisme”, fungera som om det er “feminisme under eit politisk korrekt namn”, som er mitt andre poeng. Og det kan fungera for å svekkje vår kamp, ikkje styrka den.

Det tredje er at feminisme er noko større enn som så. Feminisme er ein lang, viktig kamp, som byggjer på ei rørsle med ei stolt og lang historie for like rettar og mulegheitar. Å skulle byta no vil vera ei diskreditering av den innsatsen våre mødre og bestemødre har kjempa fram, “gir vi opp” er det sjåvinistane som vinn. Den feministiske rørsla har ei stolt historie, ei stor framtid og fint lite å skamma seg over.

Skjønt, eg forstår jo korfor folk er skeptiske – “er vi ikkje likestilte i dag?” og brenne bh-ar-historiar førar jo fort til sånt. Eg meiner likevel denne skeptisismen i det store og heile er irrasjonell, grunnlaus og ikkje verdt bryet.

Kor står så eg i feminismesaka?

Eg er feminist. Makt er systematisk skeivfordelt i dag, vi lever i eit patriarkat kor det faktisk er lettare å vera gut enn jente, men der det samstundes leggjast kjipe, tronge rollar ned over hovudet på begge kjønn. Kampen mot kjønnsroller er ein av dei viktigaste innan feminismen, og kanskje den eg som gut isolert sett vil tene mest på – gjennom auka fridom. Fridom. Nøkkelomgrep. Feminisme er fridom.

Hold kampen oppe søstre,
for den er også vår.
Det er ikke for å måles mot
hverandre kampen står.

Vi er mange, vi er sterke og vi kan vinne. Men vi har framleis langt igjen før patriarkatet er historie – stå på, søstre og brødre!

Men om vi samler oss,
om vi forener oss,
finns det intet som kan hindre
at vi sammen når vårt mål.

Det enkle, forløsende (?) spørsmålet:

Alle dere der ute som vurderer å stemme Frp, Venstre, Krf eller Høyre til neste år, jeg har ett eneste enkelt spørsmål til dere, dere vanlige, hardtarbeidende folk:

Ønsker dere å slippe å jobbe trettentimersdager eller sekstitimersuker?

I så fall bør dere tenke over partivalget på nytt – disse partiene innførte dette i 2005.

123-meme (eg òg)

1. Pick up the nearest book.

2. Open on page 123.

3. Find the fifth sentence.

4. Post the next three sentences.

5. Tag five people, and acknowledge who tagged you.

Tora tagga meg, så då får eg vel berre køyra på. Boka som låg nærmast meg no, i hard konkurranse med Java-murstein-læreboka, var Magnus Marsdal og Bendik Wold si Tredje venstre.

“På tv kommer samfunnet til syne som i liberalistenes drømmer: Nå er det virkelig en ansamling enkeltpersoner – en del kjendiser av politisk og annet slag, en del “vanlige mennesker”: for å orientere seg blant dem trengs ingen ting annet enn menneskekunnskap og psykologisk teft. […] Ytre venstre, som gjerne villle satt samfunnets (usynlige, upersonlige) system under debatt, kan være i ferd med å pådra seg et alvorlig kulturelt handikap. Det er høyrepopulismen alt ligger til rette for nå.”

Kven er igjen å tagge no då?

Virrvarr hadde det vori interessant å høyre frå for tida. Christian, ansjå deg tagga. Litteraturstudent Ellinor likeså. Og det får halda av tagging 😛

Nynorsk eller ei?

Eg har dei siste åra vorte meir og meir positiv til nynorsk, og fleire gongar tenkt på å byta over til å skriva nynorsk konsekvent – i dag skriv eg nynorsk berre ein gong iblant, når eg får anden over meg. Men kvifor-ikkje?. Ja, rett og slett, kvifor ikkje? (Denne t-skjorta fekk eg forresten i posten i dag som vervepremie). Nynorsk er fint, og eg har berre godt av å skrive det til dagleg òg – ikkje berre ein sjeldan gong. Dessutan blir eg nok mykje flinkare jo meir eg skriv det – vonar eg.

Men eg er framleis ikkje heilt sikker. Skal eg byrja no, eller skal eg vente til eg er ferdig med eksamenane og heller få ein heilt ny start etter jul? Skal eg i det heile ta meg bryet? Vil det gå ut over karakterane mine? Vil det gjere alt mykje vanskelegare? I så fall kor lenge? Køyr debatt.

Kva seier dykk, kjære lesarar? Kom med innspel! (Overrask meg, Maren ;-))

Det eksplosive Balkan

Balkan. Det er så mye å skrive, mye å fortelle, mye å velge i. Mye som bør fortelles. Jeg skal prøve å sile ut det viktigste, morsomste, mest leseverdige.

Turen startet flere dager etter alle andre. Vi hadde skolen for oss selv, med kun noen media 2-ere og lærere som selskap, i fire dager, men fra det øyeblikket vi satte foten utenfor døra her gikk alt veldig bra. Riktignok hadde Maria større sekk enn alle oss andre til sammen, men det kom aldri en klage fra den kanten. 29 nordmenn med hver sin store ryggsekk fikk dog sin gode dose oppmerksomhet i løpet av turen, spesielt på bussturene.

Idyll
Første stopp var Dubrovnik, en perle ved Kroatias adriaterkyst, nesten på grensa til Montenegro. Byen er rett og slett gjennomført idyllisk, det eneste som ødelegger idyllen er busslastene med pensjonister og andre flokkturister som gjerne gjør sitt beste for å dekke absolutt hele veien. At nesten hele gjengen rotet seg inn på den samme pizzeriaen i en liten bakgate, er imponerende. Senere ble også natten lang for enkelte som på merkverdig vis kom seg hjem mer eller mindre til innetiden klokka ett. «Er det lov å bestikke nattevakta?», spurte Kjetil tidlig på kvelden. Heldigvis var det ingen som måtte sove ute, og alle kunne nyte natten i senger selv Mikael syntes var korte. Den andre dagen i Verdens mest idylliske by (TM) gikk med til bading, sløving og spising av særdeles god is – servert av norsktalende kroater.

Koselige Mostar
Fra Kroatia gikk ferden videre mot nabolandet Bosnia-Hercegovina, først via landets én kilometer lange kyststripe, men senere inn i landet i retning Mostar. Mens Dubrovnik var en idyllisk turistby, viste Mostar seg å være nesten like idyllisk, men langt fra like fylt av turister. Tross et foredrag på taket av filmklubben i byen, der solen stekte og de fleste ble solbrente, fant AFR-erne seg raskt veldig godt til rette i den lille byen, som er marginalt større enn Gjøvik. Likevel var marsjen til leilighetene våre lang og tung, særlig på grunn av de tidligere nevnte sekkene. Dobrila, som har bodd åtte år i Norge og viste seg å være veldig hyggelig, tok oss med til private leiligheter i utkanten av byen, hvor vi etter litt surr ble innkvartert i anstendige private leiligheter. Jeg delte for eksempel en stue med Rune, og vi tilbragte litt tid med å se på og vurdere bosniske musikkvideoer. Generelt var konklusjonen at de ikke er det helt store, dog fant vi ett hederlig unntak. Vi hadde også æren av å ha en julenisse hengende i vinduet, forståelig nok, det var jo tross alt midten av april.

«Under» brua
Neste dag gikk ferden mot filmklubben, der solkremen etter hvert fløt, mens vi fikk en innføring i hvordan det er å drive filmklubb i Mostar. Senere på dagen valgte noen å sette kursen opp mot minnesmerket for partisanerne, som bosnierne tydeligvis ikke har tatt seg råd til å vedlikeholde – det vokser gress opp overalt i det veldig store minnesmerket, og søppel ligger slengt litt her og der. Likevel var minnesmerket skikkelig monumentalt, og utsikten var vidunderlig – frem til Torgrim slo fast at «Ida, nå driter vi i partisanerne, nå skal vi spise». Som sagt, så gjort. Resten av oppholdet i Mostar ble preget av loking i gamlebyen, handling av solbriller og is, for ikke å snakke om å drikke vin «under», nærmere bestemt hundre meter unna, den berømte brua. Vin som for øvrig kostet ti kroner flaska.

Ettermiddagstoget til Sarajevo var med vogner donert av Svenska jernbanen, og var fine og koselige. Turen var heller ikke så lang, og to og en halv time senere var vi fremme i den bosniske hovedstaden. Første stopp var herbergets restaurant, der vi fikk servert det lokale brennevinet, sljivovica, som smakte omtrent som raki. Samme sted fikk vi frokost hver dag, som dessverre ikke var det helt store, verken på den ene eller andre måten. Dermed ble det en del besøk hos bakeren som lå like ved, hvor en calzone eller en pizza kostet fire kroner. Prisene i bakeriet lå utelukkende på to eller fire kroner, noe som var et sjokk for rike nordmenn.

Innkvarteringen her var ganske nær byen, bare en altfor bratt bakke skilte oss fra den. Denne bakken fikk senere tåle mange stygge ord fra slitne journalister. En positiv ting med leilighetene, derimot, var at vår hadde vaskemaskin. Det var bare det at det ikke var mulig å åpne den etter klærne var ferdigvasket. Så vi måtte tilkalle hjelp for å få åpnet den…

Neste dag var det rett ut til flyplassområdet, rettere sagt tunnelmuseet, der vi fikk se tunnelen sarajeverne brukte under beleiringen av byen for å få inn mat, drikke, elektrisitet og andre nødvendige forsyninger. Vi fikk også gå i tunnelen, som bare var 25 meter lang og 1.50 meter høy, og Annika følte seg i sitt rette element. Espen var derimot noe mer tvilende. Det er planer om å gjenoppbygge hele den 800 meter lange tunnelen…

Dagen etter var den lengste på hele turen, og det var Norsk folkehjelp som fikk oppgaven med å engasjere to folkehøgskoleklasser, noe de klarte med glans. Damir, som loset oss gjennom dagen, fortalte mye spennende, viste frem miner og minefelt, og klarte å engasjere alle som en – kanskje han burde vært lærer? I løpet av dagen passerte vi også på en gigantisk kirkegård som aldri virket å ta slutt, og utpå ettermiddagen besøkte vi til og med NPAs treningssenter for hunder, som er blant verdens ledende på området. Vi fikk se en hund under opplæring, og mange lot seg fascinere av at språket som brukes i kommunikasjonen med hundene er norsk, selv for de bosniske hundeførerne. Hundens lydighet var også forbausende, den lyttet til førerens minste ordre.

Hard tur
Etter en dag med kun et kort møte i den bosniske journalistorganisasjonen, som ga oss mye kunnskap om hvordan det er å være journalist i Bosnia, og ellers mye fri, var det tid for en dag som ga sterkt inntrykk, nemlig turen til Srebrenica, den lille byen der Ratko Mladic og Radovan Karadzic styrte folkemordet på 8000 bosniske muslimer. Første stopp var ved kirkegården like ved byen, der det er graver så langt øye kan skimte. De fleste gravene er likevel tomme – av de 8000 drepte, er kun 1500 identifisert, og arbeidet går sakte fremover. Dette var et sted fylt av følelse og vemmelighet, og det var regelrett ubehagelig å gå rundt der. Noen tanker om menneskets ondskap dannet seg klart og tydelig i hodet mitt. Å se navnelistene med alle som døde de skjebnesvangre dagene var ikke særlig gøy.

Srebrenica by, derimot, virket som en helt vanlig by. Verken mer eller mindre. Vi møtte en gjeng ungdommer som satt i parken, Maria, Jeanette og Kristina snakket masse med dem. De hadde fått oppdrag fra myndighetene om å rydde byen, men da vi var der hadde de grillpause. Men om ikke selve byen ga oss en støkk, gjorde iallfall bussturene dit og tilbake det. Sjåførene våre hadde mange heftige forbikjøringer, særlig i svinger opp og ned bosniske fjellsider. En av sjåførene våre fant det også for godt å mer eller mindre legge an på Torgrim, noe som vakte latter blant all frykten.

Tribunegalskap
Noen timer etter vi kom tilbake fra Srebrenica, var det seriefinale i den bosniske ligaen, mellom byrivalene FK Sarajevo og FK Zeljeznicar. Mange av oss så på dette som en hendelse vi ikke kunne gå glipp av, og det viste seg at vi hadde rett da Zeljeznicar skorte allerede etter sju minutter. Kortsida der deres tilhengere satt ble nærmest bombet av bengalske lys, og knapt noen av de blåkledde klarte å sitte stille. Det varte dog ikke mer enn tjue minutter før Sarajevo utlignet, og da tok det virkelig av. Jubelen sto i det ikke-eksisterende taket, og det ble etter hvert umulig å se banen for bare røyk. Og da Sarajevo en stund senere tok ledelsen, tok det enda mer av. Ingen av tilskuerne satt på de nederste tribuneradene, og da det begynte å brenne i en stol like nedenfor der noen av oss satt, forsto vi hvorfor. Ryktet om klin gærne bosniske fotballtilhengere er forståelig. Dette kan Åsne og Truls skrive under på…

«Jævla Beograd»
Søndag, siste dag i Sarajevo, var fridag, og folk spredte seg rundt omkring over byen. Denne kvelden ble det imidlertid ikke så sent for de fleste, da bussen fra leilighetene gikk klokka fem om morgenen, eller natten, som vi siviliserte mennesker velger å kalle det. Vi var ikke helt sikre på hvor vi skulle, men da vi trodde vi hadde funnet rett sted, konkluderte Torgrim med «Da tar vi sjansen!». Heldigvis hadde vi funnet rett sted, og noen timer etterpå kom bussen som skulle ta oss til Serbia og Beograd. I løpet av denne tiden rakk undertegnede å krangle med en serbisk dovakt som ikke skjønte verken tysk eller engelsk, og jeg, som ikke hadde verken mark eller euro, kunne jo ikke betale noe. Heldigvis var han etter hvert litt medgjørlig.

Ankomst Beograd var to-tida mandag formiddag, og de fleste fant seg raskt til rette i Hostel Belgrade, som lå ganske midt i byen. Marthe var derimot noget misfornøyd med å måtte dele rom med Cathrine og resten fremmede, men hun fikk etter hvert byttet med Åsne, og vips, så var alle igjen fornøyde. Iallfall frem til Steffen og Kjetil dukket opp sent på kvelden. – Jævla Beograd!, var det første Steffen sa da han entret rommet den kvelden. De hadde nemlig klart å rote seg inn på et serbisk bordell, og ble robbet for 7000 dinarer, eller 700 kroner – definitivt en merkverdig pris for to øl og en vodka med cola. Fraser som «jævla Beograd», «jævla møkkaland» og «jævla horer» lød over det ganske rom.

Resten av programmet beløp seg til besøk hos en serbisk journalistorganisasjon, NUNS, avisa DANAS og FONET nyhetsbyrå, men ikke minst hos organisasjonen for frie elektroniske media. Her ble vi vist rundt av Sasa Mirkovic, en mann som snakket mye og raskt, men samtidig fullt forståelig og interessant. Ellers fikk vi høre mye av det samme fra de forskjellige organisasjonene, og repeteringen ble etter hvert litt slitsom. Det var også i Beograd de fleste fotojournalistene skred til verket og fikk tatt bildene til utstillinga.

Tilbake til Kroatia
Natt til fredag kom endelig den mer eller mindre fryktede togturen til Bar i Montenegro. Denne skulle visstnok være virkelig bratt, men det som opptok oss mer var at vi ble stuet sammen i små seksmannskupeer, noe som var litt slit når vi skulle inn, men da alt omsider var stuet på plass, ble det en fin tur, og tidlig på morgenen trillet vi inn ved den montenegriske kysten. Der sto det en buss klar, som fraktet oss rett til Hostel Dubrovnik, og vi var tilbake der vi startet turen. På kvelden begynte festen tidlig, og allerede i åttetiden var festen i full gang. Det var dog stort sett slutt før klokka slo elleve, da enkelte hadde fått i seg litt for mye, mens andre manglet 600 kroner på regningen. Herberget har som nevnt innetid klokken ett, men denne gangen var det kun Kjetil og Anne Marthe som utfordret skjebnen. De kom dog i akkurat rett øyeblikk, og dermed måtte ingen sove ute denne gangen heller.

Siste dagen dro noen av oss ut til en øy i nærheten, der de fleste var første dag i Dubrovnik. Da rotet noen seg innom en nudiststrand, noe vi glatt unngikk. Derimot pådro særlig Espen og Cathrine seg en voldsom rødfarge i løpet av dagen. Mot slutten av turen hadde også flere blitt forkjølet; temperaturforskjellene var store i Europas bakgård.

Klokka fem forlot vi de balkanske herbergene for godt, og flyavgangen halv ni krøp sakte nærmere. Skjønt, flyet lettet ikke før nærmere ni, så det ble litt ekstra ventetid på flyplassen, der Torgrim forbannet seg over prisen på kaffe, som lå på 30 kroner koppen. Dette stred mot Espens visdomsord for turen. «billig er det læll», som han utbrøt da vi gikk oss bort i Sarajevos side- og bakgater.

To uker på Balkan gjorde underverker for klassemiljøet, humøret, brunfargen (vi ble mye brunere enn de som var i Ghana og Midtøsten) og ikke minst minnekortene, som raskt ble fylt opp av blitzende AFR-elever.

Hæ? Ferje?

Er bare nødt til å kopiere litt fra Espen, om det morsomste jeg har opplevd på lenge

Av og til opplever vi “dialekt-kræsj” her på AFR. Under følger det en episode fra turen til Sverige som noen av oss var på:

Anonym elev fra Karmøy: Ein gong vil eg ferra tilbake hit (tror det var det han sa…)

Espen: Hæ?

Elev: Ein gong vil eg ferra tilbake hit!

Espen: Hæ? Ferje?

Elev: Ein gong vil eg ferra tilbake hit! (oppgitt)

Espen: Hæ? Terje?

Elev: Ein gong vil eg ferra tilbake hit! (enda mer oppgitt)

Espen: Hæ? Sverige?!?!

Dette mens jeg pusset tennene.. Holdt på å spytte tannkrem over hele leiligheten fordi jeg lo så sykt.

Sokrates

Det kom en mann til Sokrates og sa: “Jeg må fortelle deg noe om en av dine venner.”
Sokrates svarte: “Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de 3 sikter.”
Mannen kjente ikke til de 3 sikter, så Sokrates sa:
“Det første er sannhetens sikt. Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?”
“Nei, sikker er jeg ikke”, sa mannen, “For jeg har hørt det av andre”.
“Ja, men så har du vel siktet gjennom godhetens sikt?”, spurte Sokrates.
Mannen ristet på hodet.
“Nå, men det tredje siktet da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noe nytte?”
Da mannen skamfull bøyde hodet, sluttet Sokrates: “Ja, men når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, så behold det for deg selv.”

– Sokrates.

Katja til Krim!

For hver gang jeg ser det norske landslaget eller Larvik spille, øker håndballinteressen min, kjenner jeg. Mye av æren for dette skal tilfalle Katja Nyberg, som har vært min favorittspiller en stund nå. Hun kaster langpasninger som ingen (absolutt ingen) andre, har øyne både i nakken og i ørene, og må vel være verdens aller beste ”hovmester” (”Det er bare de beste restaurantene som har slike hovmestere”, som Harald Bredeli sa det). I tillegg er hun en levende vegg i forsvar, og en snapper av rang. Skal glatt innrømme at hun har en del å jobbe med når det gjelder skudd, noe hun også selv har innsett. Som Aftenposten skriver: ” Katja Nyberg. Verdens beste pasningslegger. Enorm spilleforståelse og steinhardt skudd. Er også blitt en god forsvarsspiller”.

Nå har altså Katja vært sju år i Larvik. Det er ikke vanskelig å forstå at hun nå ønsker seg et annet sted en stund; jeg hadde i det lengste håpt at dette andre stedet ville bli Ikast (Mortensen-Daugaard-Katja-Hammerseng-Brødsgaard-Batinic-?, ville blitt en fantastisk sjuer), men den gang ei. For i dag bekreftet Katja at valget falt på Krim Ljubljana. For så vidt en absolutt god klubb, men jeg skulle gjerne sett henne i Danmark i stedet. Både Viborg og Aalborg virket å være interesserte, men, ærlig talt, Viborg har Skov, Zhai og Kiærskou på venstre back/playmaker. Det er ikke enkelt å spille seg inn på laget der. Aalborg, derimot, hadde hatt god bruk for henne. Med Lecusanu, Holme Astrup (som vurderer å legge opp), Kr. Lunde og Rikke Nielsen, holder, med all respekt, på langt nær samme klasse.

Men så ble det altså Krim Ljubljana, og en ettårskontrakt. Akkurat d�t er jeg veldig godt fornøyd med, forhåpentligvis får vi se Katja tilbake i Larvik om ett og et halvt år, sammen med Gro. Katja sa selv at nettopp Gro var den eneste som kunne fått henne til å droppe Krim-overgangen, som hun bestemte seg for allerede i november. For, hadde Gro gått til, hadde Katja blitt. Oi, for et lag det kunne blitt. Rantala-KMJ-Katja-Gro-Hilmo-Riegelhuth-Duvholt. Ja takk. Men kanskje får vi se de fleste av disse om ett og et halvt år? Rantala begynner å dra på årene, hun har passert 36, så det spørs hvor lenge hun blir stående. Mimi Kopperud Slevigen er ikke god nok for en klubb i europatoppen, så dermed må man finne noen annen. KM har vel kontrakt med Larvik i to eller tre år til, og det er ingen grunn til å bytte henne ut. Gros kontrakt går ut om ett år, tror jeg, og hun har sagt at hun vil tilbake til Norge igjen med tiden. Dersom hun ikke vil til Larvik har de jo Birgitte Sættem, som er veldig god, og den alltid skadde Tonje Larsen. Hilmo har vel også to- eller treårskontrakt, og blir trolig i Larvik. Riegelhuth signerte en toårskontrakt like før EM, men angrer nå litt, og vil til Danmark. Blir spennende å se om det skjer noe der. Og hun er tross alt bare 20 ennå. Duvholt, derimot, vurderer å legge opp. Det er bare å håpe at hun velger å fortsette; hun er en veldig god høyrekant (Norges beste, sammen med Aamodt), og ikke mer enn 30 år. Fridrikas er nå 38, og spiller ennå i Slagelse, så hvorfor ikke? 🙂 Vigdis Hårsaker, derimot, virker å ønske seg tilbake til Byåsen, som på sin side kommer til å få et sterkt lag om noen år. Men dersom Linka stikker til Danmark, får nok Hårsaker fast plass i Larvik-sjueren, og da blir hun nok der. Lurer litt på hvem Larvik henter inn til å erstatte Katja, jeg. Det kan jo være at de lar Tine Kristiansen få fast plass på laget, selv om jeg ikke synes hun er god nok. Så, mitt tips til LHK-rekke neste år: Rantala-KMJ-Kristiansen-Sættem-Hilmo-Hårsaker-Duvholt. Tipper Linka går til Danmark, og Larsen skader seg igjen.

Men Krim har jo en del gode spillere de �g. På venstrekanten har de Tanja Oder, som er blant verdens absolutt beste i sin posisjon. På venstre back har de fra før Natalia Derepasko, som er en god skytter, og som kan avlaste Katja når hun trenger hvile, eventuelt spille i midten. Maryna Vergelyuk er en god midtback, mens de på streken både har Liudmila Bodnieva og Deja Doler. Førstnevnte er imidlertid ønsket av Slagelse. Jeg håper hun blir i Krim; det kan bli gøy å se verdens beste venstreback sammen med verdens beste strek :smile:. På høyre back spiller Anja Freser, som er en god spiller, verken mer eller mindre. På den høyre kanten er Olena Yatsenko blant verdens aller beste. Når det gjelder målvaktene er jeg mer usikker. Andrea Farkas er vel kanskje førstemålvakt. Vet ikke hvor høyt nivå hun holder, men jeg går ut i fra at dette er deres svake punkt, noe som dessverre kan føre til at de ikke får utnyttet Katjas kontringsballer. Men nå kom jeg på at de jo har Dinu, og hun er god…

Kanskje dette vil føre til at TV2 vil sende Krims kamper fra CL neste år? Vi kan jo håpe. Og husk at Katja ikke forlater Larvik før til våren. Altså er det mulig å se henne i Larvik-drakta et halvt år til (eller hva, TV2?)