Talemålsnært
Eg fortsett trenden med å leite litt i arkiva, og her kjem eit essay om å skrive dialekt. Eigentleg ein skuleoppgåve, difor henvisningane til “vedlegget”, som eg diverre ikkje finn igjen, men trur han kan vere verdt å lese elles òg. Det er i alle høve det eg synest sjølv 
(Også denne på bokmål, den neste vert på nynorsk, eg lovar)
Koffer? – et personlig essay
Tendensen med å skrive talemålsnært har de siste årene økt stort i omfang, mye på grunn av fremgangen mer muntlig pregede kommunikasjonsmidler som sms-meldinger og chatting på internett. Disse er mer uformelle enn mer tradisjonelle former som brev og avisartikler, og derfor føler de fleste seg friere når de kommuniserer over dette mediet. Dermed bryr man seg ikke om kommareglene eller om et ord skrives feil; man tenker at ”mottaker forstår det likevel, så det har ikke noe å si om jeg ikke skriver ordene helt korrekt”, et prinsipp de også bruker grammatikalsk. Særlig tegnbruken er feil; dersom et tegn i det hele tatt brukes, brukes det sannsynligvis flere av det, gjerne på feil sted, hvor det burde egentlig vært brukt et annet tegn i stedet
Mange tar dette et steg videre, og skriver så ”enkelt” de klarer, altså at de kutter ut alle stumme bokstaver og bruker former fra dialekten sin eller engelsk der de finner det lettere enn å bruke godkjente ord fra de norske målformene.
Dette ser vi også eksempler på i vedlegget. SMS-tekstene som er vedlagt, viser tydelig det jeg har nevnt. ”e” i stedet for ”er”, ”dg” i stedet for ”deg” og ”t” i stedet for ”til” viser hvordan stumme bokstaver utelates, ”Hei ka drive du me!” er en setning som mangler et komma, og utropstegnet skulle ha vært et spørsmålstegn.
På tross av ukorrektheten, er SMS-meldingene skrevet på dialekt i de aller fleste tilfellene lesbare for mottakeren. Eksempelvis kan jeg uten videre problemer lese og forstå meldingene i vedlegget, selv om de er skrevet på en dialekt som ligger ganske langt fra min egen. Når man skriver slik man snakker, trenger man ikke tenke så mye når man skriver, det er bare å skrive det slik man ville sagt det muntlig. Samtidig er det plassbesparende, og all den tid en SMS-melding maksimum kan være 160 tegn, er hvert tegn man kan spare, verdt å spare. På den annen side er prisen for å sende en SMS nå nede i under 80 øre hos de fleste teleoperatører, og å sende en beskjed over to meldinger fremfor å presse den inn på en ved hjelp av alskens forkortelser og dialektuttrykk vil absolutt være å anbefale. På den annen side blir språket mer muntlig, og mottakeren kan lett se for seg avsenderen si det han skriver i meldingen i virkeligheten, dersom meldingen er skrevet på dialekt.
Jeg har nevnt SMS-språk, og her er det om ikke annet litt forståelig at folk skriver på dialekt og forkorter mest mulig, men en annen sak er chatting over internett. Her har man et tastatur med over hundre taster på like foran seg, og ingen begrensninger på hvor mye man kan skrive. Dessuten er det gratis, og det koster ikke noe uansett hvor mye du skriver. Likevel gjør mange det samme her som når de skriver SMS: de forkorter, bruker tegnene totalt feil og skriver generelt veldig slurvete. Dette er vanskeligere å forstå årsaken til, det eneste jeg kan komme på må være latskap og påvirkning fra venner. Mange blir nemlig veldig påvirket av hvordan den de chatter med skriver. Jeg chatter selv med en del som skriver bokmål når de snakker med meg, og trøndersk når de snakker med andre. Jeg anser ikke chatting som en kommunikasjonssituasjon der det er akseptabelt å skrive på dialekt, ei heller anser jeg SMS å være det.
Personlig synes jeg talemålsnær skrift i de aller fleste tilfeller bør unngås, da vi har to offisielle og godkjente målformer her i landet, i tillegg til samisk, og disse to er fullverdige målformer som fungerer helt utmerket; å tillate at folk skriver på dialekt vil medføre et totalt kaos og gjøre kommunikasjonen mellom de ulike delene av landet vanskeligere. Dessuten mener jeg dialekter er et muntlig fenomen, ikke et skriftlig, og vi bør holde dem i størst mulig grad unna skriftlig form. Når det er sagt, synes jeg vi skal stoppe skriftspråkets utvikling; et skriftspråk er totalt avhengig av å henge med i tiden og å være tilpasset brukernes behov. For min del synes jeg en tekst skrevet på dialekt er kjip og i enkelte tilfeller direkte vond å lese, men dette er noe personlig som andre er uenige med meg i.
Et unntak fra prinsippet om å skrive korrekt og på en godkjent målform, er sangtekster. Disse er primært ment for muntlig bruk, for å synges og jeg vil dermed regne sangtekster som en muntlig sjanger, og selv om de også foreligger skriftlig, er de skrevet ned for å synges. Band og artister som synger på dialekt skiller seg ofte ut, og det i seg selv gir dem et særpreg. Band som Kaizers Orchestra og Tre små kinesere er eksempler på dette. I vedlegget er en tekst av Ravi gjengitt, og han hører til gruppen artister som ikke hadde vært noe særlig dersom han hadde sunget på for eksempel engelsk. Tekstene hans skiller seg veldig ut, og det er ingen andre som skriver tekster slik han gjør. Dette gir ham særpreg, og sånt selger, samtidig som det er nyskapende, og jeg tror nok Ravi skriver tekstene sine slik han gjør på grunn av kombinasjonen av kunst og profitt. Dessuten har bruk av dialekt i sangtekster også ytterligere en fordel: leseren kan lettere se for seg artisten synge sangen, og teksten blir mer ”levende”.
Sangtekster er så godt som det eneste skriftlige medium hvor jeg synes bruk av dialekt kan forsvares. De eneste andre tilfellene jeg kan komme på, er sitater, samt notater til taler og lignende, da uerfarne og usikre talere kan få det lettere dersom de har notatene skrevet på sin dialekt. Dersom noen skriver på dialekt i dokumenter som bare er ment for privat bruk, er dette selvsagt ingen krise, men det bidrar til å svekke den språklige bevisstheten, noe som overhodet ikke er ønskelig.
Dikt, som i siste del av vedlegget, synes jeg absolutt ikke bør skrives på dialekt. Riktignok er det viktig å uttrykke følelser når man skriver dikt, men de fleste normalt oppegående mennesker klarer dette også ved å benytte skriftlige målformer. Dette gjelder så vel dikt som kåseri, essay og andre litterære sjangre.
Alt i alt synes jeg dialekter bør forbli et muntlig fenomen, og i minst mulig grad brukes skriftlig. Det skriftlige språket er i mye større grad enn det muntlige enhetlig over hele landet, og ved å bruke det forstår man hverandre mye lettere. Da jeg leste tekstene i vedlegget, måtte jeg anstrenge meg for å forstå hva som sto, noe jeg ikke hadde vært nødt til å gjøre dersom de hadde blitt skrevet etter en av de skriftlige målformene vi har i dette landet, og som vi bruker og utsettes for daglig, og som vi har lært på skolen.
Jeg synes Noregs mållag har et slagord som passer ganske bra: ”Tal dialekt, skriv nynorsk!”. De fremmer skillet mellom skriftlig og muntlig språk, og dersom man legger til ”eller bokmål” på slutten, summerer slagordet mitt syn veldig godt.
