Sjølvsagt er Mads Larsen ein dust, feminisme er fridom og heia Blogglandia

Mihoe etterlysar fleire menn «som tør si at kjøp av prostituerte ikke har noe med deres seksualitet å gjøre.»

Kjøp av prostituerte har ingenting med min seksualitet å gjere. Det er, bør og skal vera sjølvsagt, men Mads Larsen og hans likesinna synest tydelegvis ikkje det. Om nokon måtte ha fått for seg at desse snakkar på vegne av menn generelt, er det heilt, totalt feil. Elles følar eg at det meste eg ville ha sagt om saka, har Mihoe og Anathema allereie sagt.

Fascinerande, dog, at dette suppehuet av ein forfattar klarar å lire av seg slikt rett etter at det har det har gått ein tidvis heftig feminisme-debatt i Bloggosfæren – ein debatt som involveret uvanleg mange flotte folk, blant andre kamikaze, Tiram, og ikkje minst saccarina, som imponerte meg. Andre bloggeheltinnar (og nokre få heltar) var òg med, Minneapolise, Virrvarr, Hjorthen, Indregard og dei to eg nemnde så vidt over, Mihoe og Anathema. Masse flotte linkar i posten hos Tiram, sett av litt tid og kos dykk med debatten, om de vil.

Mykje av debatten har så langt handla om omgrepet feminisme, og korvidt det er eit egna ord. Det er det sjølvsagt mange meiningar om – eg synest det er eit kurant omgrep som er rimeleg presist. Mange vil i staden ha alternativet likestilling, som jo eigentleg er mykje av det feminisme handlar om. Eigentleg synest eg heile omgreps-diskusjonen er totalt feilfokus og lite produktiv, men eg har no mitt å seie om han likevel. Eg synest feminisme er betre, først og framst av tre grunnar. For det første, indikerar feminisme-omgrepet at vi i dag lever i eit patriarkat, altså eit mannsdominert, mannsstyrt samfunn.

Feminisme er kamp for rettferd. I dag er makta systematisk skeivfordelt etter kjønn, og vi menn har altså mest makt, det er vi som styrar samfunnet. Det rettferdige vil jo sjølvsagt vera at det ikkje er noka skeivfordeling. Ergo inneber faktisk kamp for rettferd, feminisme, at vi menn må gi frå oss litt av samfunnsmakta – men samtidig inneber det ein kamp for fridom for kvar enkelt av oss. For det kvilar mange forventningar på meg, deg og alle vi kjennar – du er gutt, du bør (skal) vera sånn og sånn, kunne det og det og interessera deg for det og det – fordi du er mann. Feminisme er kamp for å bli kvitt desse avgrensingane i kven vi skal vera, noko som vil vera særs frigjerande for begge kjønn. Men for å kort oppsummera mitt første poeng: menn har meir makt enn kvinner. Feminisme-omgrepet er opent om dette, og ikkje forskjønnande. Det er dessutan meir presist enn det meir generelle og litt defensive «likestilling».

Samstundes kan å bruka «likestilling» i staden for «feminisme», fungera som om det er «feminisme under eit politisk korrekt namn», som er mitt andre poeng. Og det kan fungera for å svekkje vår kamp, ikkje styrka den.

Det tredje er at feminisme er noko større enn som så. Feminisme er ein lang, viktig kamp, som byggjer på ei rørsle med ei stolt og lang historie for like rettar og mulegheitar. Å skulle byta no vil vera ei diskreditering av den innsatsen våre mødre og bestemødre har kjempa fram, «gir vi opp» er det sjåvinistane som vinn. Den feministiske rørsla har ei stolt historie, ei stor framtid og fint lite å skamma seg over.

Skjønt, eg forstår jo korfor folk er skeptiske – «er vi ikkje likestilte i dag?» og brenne bh-ar-historiar førar jo fort til sånt. Eg meiner likevel denne skeptisismen i det store og heile er irrasjonell, grunnlaus og ikkje verdt bryet.

Kor står så eg i feminismesaka?

Eg er feminist. Makt er systematisk skeivfordelt i dag, vi lever i eit patriarkat kor det faktisk er lettare å vera gut enn jente, men der det samstundes leggjast kjipe, tronge rollar ned over hovudet på begge kjønn. Kampen mot kjønnsroller er ein av dei viktigaste innan feminismen, og kanskje den eg som gut isolert sett vil tene mest på – gjennom auka fridom. Fridom. Nøkkelomgrep. Feminisme er fridom.

Hold kampen oppe søstre,
for den er også vår.
Det er ikke for å måles mot
hverandre kampen står.

Vi er mange, vi er sterke og vi kan vinne. Men vi har framleis langt igjen før patriarkatet er historie – stå på, søstre og brødre!

Men om vi samler oss,
om vi forener oss,
finns det intet som kan hindre
at vi sammen når vårt mål.

Tenesteherk

Ei sak som har opptatt og framleis opptar meg for tida, er tenestedirektivet. Her er appellen eg haldt mot det i går, rettare sagt utkastet, sjølve appellen vart veldig improvisert.

Eg har dei siste vekane vori sint, sur, forbanna og irritert både no og då. Sjølv for ein politikknerd som meg, er det ganske sjeldan, men eg synest eg har ein god grunn. Eit av dei kjipaste og verste samfunnsendringane vi har sett på lang tid, er nærmare oss enn nokon gong.

Ja, eg pratar om tenestedirektivet. Det er mange grunnar til at tenestedirektivet er kjipt, men for meg er det to veldig tungtveigande grunnar til det. Den eine er at det vil føra til sosial dumping, som igjen vil undergrava rettigheitane arbeidarbevegelsa gjennom mange år har kjempa fram. Og det vil føre til lønnsdumping, derav namnet.

Den andre store ulempa er at det innskrenkar demokratiet vårt. Der det er ueinigheit om korleis direktivet skal tolkast, har ikkje vi i Norge noko å seie. Skal vi ha noko å seie? Nei. Kan vi protestera om det får katastrofale følgjer for oss? Nei, det kan vi heller ikkje. Og sånne tilfelle vil det bli nokre av – direktivet er så ullent formulert at det får eikvar norsk lov til å verke særdeles klar, eintydig og lettforståeleg.

Hovudsakeleg av desse grunnane, har motstanden mot direktivet vori og er framleis knallsterk, både på venstresida, i Senterpartiet og Krf, i Nei til EU-leiren, og særleg i fagbevegelsa. SV og Senterpartiet har varsla dissens i regjeringa om ho ikkje går inn for veto, LO har krevd veto, og engasjementet på grasrotnivå har vori knall.

Men så er det nokon som prøvar å drepe alt engasjement og demokrati, all folkeleg innverknad. Ein av dei er statsminister Jens Stoltenberg. Han og hans lille klikk har på eigenhand overkøyrd alt interndemokrati, resten av regjeringa og fagbevegelsa, og pressa gjennom eit knapt fleirtal, som kun kan vedtas gjennom samarbeid med høgresida, altså Frp og Høgre. Det må vel vera det siste, ultimate paradoks for det partiet som ein gong var Arbeidarpartiet. Mykje til arbeidarparti, du. Og attpåtil går han ut og lovar at direktivet ikkje vil føra til sosial dumping. Det, Jens, er regelrett løgn!

Men krigen er ikkje over! Ingen har bestemt noko som helst enno, og vi skal iallfall ikkje sluta å kjempa! Denne saken har gått lengje, men den er jaggu ikkje over. Og den blir den ikkje heller, ikkje før vi har vunni!

Så eg vil avsluta med ei oppfordring til dykk. De som er LO-medlemer eller Arbeidarparti-folk. Engasjer dykk i kampen! Det er dykk som må gjera det. Verken pingla Roar Flåthen eller marknadsliberalist Stoltenberg kjem til å løfta ein finger for å berga norske arbeidarar unna tenestedirektivet. Presset må vera stort, det må vera massivt, og det må koma nedanfrå. For eit svik som det her skal dei jaggu ikkje koma unna med! Fagforbundet i Akershus har gått ut og erklært at dei ikkje vil driva valkamp for Arbeidarpartiet, men Sp, Sv og Rødt. Eg vil oppfordra LO i Trondheim til å gjera det same – Ap-styre lønnar seg ikkje lenger for arbeidarar…

Hugs det! Kampen er ikkje over, vi gir verkeleg ikkje opp, og vi skal vinna!

Dei ukjente versa

Nordmannen (kanskje betre kjent for mange, meg sjølv inkludert, som Mellom bakkar og berg) er eit finfint dikt av Ivar Aasen, og eg skulle gjerne sett at den hadde vori landets nasjonalsong.

For ein overtyda målmann som meg, er det dessutan ei språkleg njuting i tillegg til å vera tekstmessig og melodiøst flott. Derimot er dei beste versa av songen desse, som sjeldan vert nemnde, og dessutan ikkje er del av Aasens offisielle utgåve. NMU og NU nyttar dei framleis, kred til dei (oss, kan eg jo seie).

Her er dei. Les og njut.

Sud om havet han stundom laut skrida,
der var rikdom på benkjer og bord.
Men kringum såg han trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.

Lat no andre om storleiken kivast
lat deim bragla med rikdom og høgd
Millom kaksar eg litet kann trivast
Millom jamningar helst er eg nøgd

Lat deim hava den æra dei kunna
og sin rikdom og styrkje dertil
når då berre dei meg villa unna
og få rå om min arv som eg vil.

Det enkle, forløsende (?) spørsmålet:

Alle dere der ute som vurderer å stemme Frp, Venstre, Krf eller Høyre til neste år, jeg har ett eneste enkelt spørsmål til dere, dere vanlige, hardtarbeidende folk:

Ønsker dere å slippe å jobbe trettentimersdager eller sekstitimersuker?

I så fall bør dere tenke over partivalget på nytt – disse partiene innførte dette i 2005.