Kjøp av prostituerte har ingenting med min seksualitet å gjere. Det er, bør og skal vera sjølvsagt, men Mads Larsen og hans likesinna synest tydelegvis ikkje det. Om nokon måtte ha fått for seg at desse snakkar på vegne av menn generelt, er det heilt, totalt feil. Elles følar eg at det meste eg ville ha sagt om saka, har Mihoe og Anathema allereie sagt.
Fascinerande, dog, at dette suppehuet av ein forfattar klarar å lire av seg slikt rett etter at det har det har gått ein tidvis heftig feminisme-debatt i Bloggosfæren – ein debatt som involveret uvanleg mange flotte folk, blant andre kamikaze, Tiram, og ikkje minst saccarina, som imponerte meg. Andre bloggeheltinnar (og nokre få heltar) var òg med, Minneapolise, Virrvarr, Hjorthen, Indregard og dei to eg nemnde så vidt over, Mihoe og Anathema. Masse flotte linkar i posten hos Tiram, sett av litt tid og kos dykk med debatten, om de vil.
Mykje av debatten har så langt handla om omgrepet feminisme, og korvidt det er eit egna ord. Det er det sjølvsagt mange meiningar om – eg synest det er eit kurant omgrep som er rimeleg presist. Mange vil i staden ha alternativet likestilling, som jo eigentleg er mykje av det feminisme handlar om. Eigentleg synest eg heile omgreps-diskusjonen er totalt feilfokus og lite produktiv, men eg har no mitt å seie om han likevel. Eg synest feminisme er betre, først og framst av tre grunnar. For det første, indikerar feminisme-omgrepet at vi i dag lever i eit patriarkat, altså eit mannsdominert, mannsstyrt samfunn.
Feminisme er kamp for rettferd. I dag er makta systematisk skeivfordelt etter kjønn, og vi menn har altså mest makt, det er vi som styrar samfunnet. Det rettferdige vil jo sjølvsagt vera at det ikkje er noka skeivfordeling. Ergo inneber faktisk kamp for rettferd, feminisme, at vi menn må gi frå oss litt av samfunnsmakta – men samtidig inneber det ein kamp for fridom for kvar enkelt av oss. For det kvilar mange forventningar på meg, deg og alle vi kjennar – du er gutt, du bør (skal) vera sånn og sånn, kunne det og det og interessera deg for det og det – fordi du er mann. Feminisme er kamp for å bli kvitt desse avgrensingane i kven vi skal vera, noko som vil vera særs frigjerande for begge kjønn. Men for å kort oppsummera mitt første poeng: menn har meir makt enn kvinner. Feminisme-omgrepet er opent om dette, og ikkje forskjønnande. Det er dessutan meir presist enn det meir generelle og litt defensive «likestilling».
Samstundes kan å bruka «likestilling» i staden for «feminisme», fungera som om det er «feminisme under eit politisk korrekt namn», som er mitt andre poeng. Og det kan fungera for å svekkje vår kamp, ikkje styrka den.
Det tredje er at feminisme er noko større enn som så. Feminisme er ein lang, viktig kamp, som byggjer på ei rørsle med ei stolt og lang historie for like rettar og mulegheitar. Å skulle byta no vil vera ei diskreditering av den innsatsen våre mødre og bestemødre har kjempa fram, «gir vi opp» er det sjåvinistane som vinn. Den feministiske rørsla har ei stolt historie, ei stor framtid og fint lite å skamma seg over.
Skjønt, eg forstår jo korfor folk er skeptiske – «er vi ikkje likestilte i dag?» og brenne bh-ar-historiar førar jo fort til sånt. Eg meiner likevel denne skeptisismen i det store og heile er irrasjonell, grunnlaus og ikkje verdt bryet.
Kor står så eg i feminismesaka?
Eg er feminist. Makt er systematisk skeivfordelt i dag, vi lever i eit patriarkat kor det faktisk er lettare å vera gut enn jente, men der det samstundes leggjast kjipe, tronge rollar ned over hovudet på begge kjønn. Kampen mot kjønnsroller er ein av dei viktigaste innan feminismen, og kanskje den eg som gut isolert sett vil tene mest på – gjennom auka fridom. Fridom. Nøkkelomgrep. Feminisme er fridom.
Hold kampen oppe søstre,
for den er også vår.
Det er ikke for å måles mot
hverandre kampen står.
Vi er mange, vi er sterke og vi kan vinne. Men vi har framleis langt igjen før patriarkatet er historie – stå på, søstre og brødre!
Men om vi samler oss,
om vi forener oss,
finns det intet som kan hindre
at vi sammen når vårt mål.