Jeg synes et av journalistikkens formål bør være å belyse saker fra andre vinkler enn dem de fleste har. Så også ser jeg det på som et gode med journalister som er uenige med majoriteten, og som kommenterer saker de brenner for, synes er urettferdige, engasjerer seg i og bryr seg om. Dette prøver jeg etter beste evne også selv å leve opp til, mer eller mindre med hell. Og jeg har funnet ut at det koster å engasjere seg. Det koster å være uenig, det koster å fronte sin mening, USA har kanskje et poeng.
“You have the right to remain silent. Anything you say can and will be used against you in a court of law. You have the right to an attorney. If you cannot afford an attorney, one will be provided for you.” Bortsett fra “court of law“. Erstatt med “court of mob”.
Jeg beundrer journalister som faktisk tør å stå opp mot undertrykkende regimer, forfølgelse fra myndigheter, de som tør være kraftig uenige med folk flest. Som Friheten. Som Anna Politkovskaja. For ikke å snakke om min respekt for folk som Morgan Tsvangirai og andre opposisjonsledere, motstandsbevegelsen under 2.vk og så videre. De som tør/torde å satse sitt eget liv for å si sin mening.
Min dypeste respekt. Rett og slett.
