Okai
Mulig dette blir tomblogging, men jeg føler skikkelig et behov for å skrive noe.
Jeg har nemlig nettopp kikket gjennom siste utgave av Solidaritet, den kjære avisen jeg (sammen med Cathrine) var redaktør for i fjor, og kjenner jeg begynner å mimre skikkelig. Det var gøy å drive å stresse med saker like før deadline, stadig utsette nevnte deadline, mase på folk (spesielt enkelte grafikere), og generelt bare styre med avisa. Jeg hadde hele tida noe småpirk å skrive på, men uten noe press annet enn fra meg selv om å gjøre det best mulig. Det ble også noen veldig sene kvelder, og generelt gjorde jeg nok det meste til “ugunstige” tider sett fra et a-menneskes synspunkt.
Men nå skal jeg slutte å mimre/sutre. Tror jeg har skrevet tre-fire artikler tidligere om nettopp dette, to av dem er i Solidaritet utgave 6 (som forresten ble 32 sider, noe jeg fremdeles er kry av. Fy, som vi jobbet med den utgaven), og de blir snart tilgjengelig for alle dere som lengter etter å lese om de fantastiske månedene vi hadde. Jeg må bare ordne noen ting med Bernhard først, så legger jeg dem ut. Hvis noen av dere ønsker å lese mer AFR-mimring, ligger det mer under Livet på AFR-kategorien her…
Men nå er det kanskje på tide å legge seg. Skole og et par øvinger å gjøre i morgen…
