Hvor vanvittig håpløst idiotisk er det ikke å ha en dialekt som ikke skiller mellom da og når? Jeg gremmes. Huff. Den gang da, hver gang når. Sånn skal det være, også når man snakker. Kjenner jeg irriterer meg over det, og har bestemt meg for å ta meg selv i nakken og selv aktivt bruke da som tidsadverb.
Ellers irriterer jeg meg over dette med at alt vi skriver skal være så forbanna langt. Hva er poenget med å skrive norskstiler på 11 sider? Historieprøver på ni, når alt stoffet glatt går inn på under halvparten. Det er bare komplett håpløst. Huff. Kaeea? Sånn sett liker jeg matte- og fysikkprøver. Ingen verken krever eller forventer at du skal skrive så vanvittig mye, det er mer omvendt.
Og forresten er Grandaddy veldig bra, Iron & Wine og Bonnie «Prince» Billy veldig fint. Og jeg har ny neglelakk…
